Hjerneblødning – insidens og langtidsoppfølging

Ved langtidsoppfølging etter hjerneblødning har en stor andel av dem som lever et godt funksjonsnivå.

Arnstein Tveiten. Foto: Irene Svozilik

Dødeligheten er høy i akuttfasen etter en hjerneblødning. Det er begrenset kunnskap om insidensen av hjerneblødning i Skandinavia, og vi vet lite om funksjonen til dem som overlever en slik hendelse.

Jeg har i min avhandling undersøkt alle pasienter som var innlagt med hjerneblødning ved Sørlandet sykehus Kristiansand i perioden 2005 – 09. Aldersjustert insidens var på samme nivå som i nyere europeiske undersøkelser. Andelen pasienter som brukte warfarin da de fikk hjerneblødning (27 %) var høyere enn i mange andre studier. Dette gjenspeiler trolig at warfarinbehandling av eldre med atrieflimmer er godt implementert i regionen.

Dødeligheten i akuttfasen på 30 dager var høy (37 %), som i tidligere studier. Etter en median oppfølgingstid på 3,8 år gjorde vi en detaljert etterundersøkelse av dem som fortsatt levde. Flertallet bodde da hjemme. To av tre trengte ikke hjelp i dagliglivets aktiviteter. Kognitiv svikt var forbundet med lobære blødninger. Leukoaraiose (kroniske iskemiske forandringer på CT) var forbundet med økt dødelighet både i akuttfasen og på lang sikt, og med redusert funksjonsnivå hos de overlevende.

Studien har gitt ny kunnskap om forekomst av og prognose ved hjerneblødning. Vi har fått ny kunnskap om hjerneblødning i forbindelse med warfarinbruk og om den prognostiske betydningen av leukoaraiose for dødeligheten og for funksjonsnivået på lang sikt hos dem som overlever akuttfasen.