Hyttens svar til min kritiske kommentar til hans artikkel om legers private henvisningspraksis (1) er for så vidt klargjørende, men etter min oppfatning egentlig i negativ forstand. Som i sitt opprinnelige innlegg, viser han til Etiske regler kap. I § 12, og fremsetter at det finnes medisinsk begrunnede situasjoner, og endog elektive situasjoner, hvor direkte henvendelse til sykehus eller annen spesialisttjeneste kan være ressurssparende. Dette vil selvfølgelig ingen benekte, men det er ikke dette saken gjelder.
Mitt poeng var og er at en norsk lege med sin autorisasjon i orden fortsatt er i sin fulle rett til å utøve vanlig legearbeid, herunder også henvisninger etter vanlig faglig og yrkesetisk standard, uten å måtte begrunne dette med at det foreligger en slags unntakssituasjon med spesielle medisinske eller ressursmessige forhold. Hyttens svar forsterker inntrykket av at Rådet for legeetikk egentlig mener at det nærmest er uetisk å behandle og henvise pasienter utenom fastlegesystemet. Jeg gjentar derfor at det ikke tilligger Etikkrådet å uttale seg om hvilke leger som ikke kan eller bør henvise pasienter. Dette er ikke regulert i etikkreglene, og Rådet bør holde seg innenfor sitt mandat og sin kompetanse.
