Svein Nilsson
Svein Nilsson døde 5.4. 2014, 78 år gammel. Med ham har vi mistet en fremragende kliniker og en gründer innenfor norsk medisin og spesialiteten fysikalsk medisin og rehabilitering. Hans faglige nysgjerrighet, omfattende kunnskaper, enestående klinisk teft og engasjement for pasientene gjorde ham til en kjent og kjær lege og en verdsatt fagperson blant kolleger.
Svein ble født på Eidskog. Han begynte på medisinstudiet i Oslo i 1956. Turnustjenesten ble avsluttet med et forlenget opphold som distriktslege på Larsnes. Førstegangstjenesten avtjente han som sjefshygieniker og major under urolighetene i Gaza i 1967, med betydelige medisinske og organisatoriske utfordringer.
Svein var aktiv innenfor fotball og skøyter. Hans personlige rekord på 500 meter var 46.1, et respektabelt resultat på en tid da han var henvist til å trene på Glomma på selvmåkt bane. Hans interesse og engasjement for idretten var med på å forme karrieren. Etter en periode som forsker på Arbeidsfysiologisk institutt i Oslo brakte han denne kompetansen med seg inn i idretten. I sju år var han lege for det norske herrelandslaget i håndball, og i 1972 var han med som lege under de olympiske sommerlekene i München. Fra samme år ledet han oppbyggingen av sanitetstjenesten under Norway Cup, og i 1975 var han førsteforfatter på et hyppig sitert forskningsarbeid om effekten av intensiv fysisk trening på pasienter med traumatisk paraplegi.
I 1976 ble Svein avdelingsoverlege på Beitostølen helsesportsenter. Han introduserte idrettsfysiologiske prinsipper i pasientbehandlingen, noe som resulterte i en aktiv holdning i forhold til rehabilitering av hjertepasienter. Sammen med Erling Stordahl var han initiativtaker til maratonløpet over Valdresflya. Han var formann i Norsk idrettsmedisinsk forening og en av initiativtakerne til Norsk idrettsmedisinsk høstkongress. Han gjennomførte også et større forskningsarbeid på behandling av ankelskader.
Etter en periode som overlege på Sunnaas sykehus etablerte Svein Norsk idrettsmedisinsk institutt. Målgruppen var pasienter med idretts- og mosjonsbetingede skader. Instituttet opparbeidet en betydelig kompetanse, og Svein var en stadig pådriver for å forbedre kollegenes kunnskaper og ferdigheter samt styrke samarbeidet mellom faggruppene. Han ble et forbilde for mange av oss som kom noen år etter. Han kunne sitt håndverk, stilte raske og korrekte diagnoser og inspirerte mange til å velge spesialiteten fysikalsk medisin og rehabilitering.
For mer enn ti år siden flyttet Svein tilbake til hjembygda. Sitt faglige engasjement ga han imidlertid ikke slipp på, ei heller evnen til å dra i gang ny aktivitet til beste for pasientene. Dessverre ble han rammet av en alvorlig sykdom for tre år siden, en situasjon som han håndterte med stor verdighet. Svein vil bli savnet av både pasienter og kolleger!
