Å bli lege var barndomsdrømmen som gikk i oppfyllelse. Vi lekte sykehus og helbredet hverandre for grusomme sykdommer som spedalskhet – det hadde vi hørt om i kristendomsundervisningen.
Jeg visste tidlig at jeg ville bli psykiater – folks tankeverden har alltid interessert meg. Så ble det forskning og doktorgrad, spennende år med en fot i klinikken og en i forskning og undervisning. Men å bli politiker hadde aldri falt meg inn, ikke før forskningsveilederen min Leif Arne Heløe ble sosialminister, og ville ha meg som statssekretær.
Jeg avskyr urettferdighet og fordommer, og gleder meg over å bidra til endring. Jeg møtte Kim Friele da jeg hadde seksualundervisning med medisinstudentene. Hun åpnet øynene mine. Fra da av ble homofili også min sak. Men det er Kim som fortjener æren for at homofili ble fjernet som diagnose i 1978. Det bidro til at det ble slutt på diskrimineringen – det frigjør oss alle.
Jeg er ganske sosial. Å bli med i Røde Kors og få være president med mange flotte folk som jobber frivillig, var for fristende til å takke nei. Så ble jeg pensjonist. Det var forferdelig kjedelig. Selv om jeg hadde noen verv, var det for lite, og jeg gikk på veggen. Men så ringte Bent Høie og inviterte meg til å bli statssekretær hos ham. Det er fantastisk å få bruke kreftene til noe jeg kan og har erfaring med.
Jeg hadde opplevd det delte samfunnet i «unge-» og «gamlesamfunnet». Vi må endre på det – ellers går det skeis. Det er sunt for alle å være med – også for eldre som har passert aldersgrensen. Vi lever jo lengre og er friskere, men den reelle aldersgrensen har sunket. For meg er det sunt å være i arbeid – bli sett, få impulser. Jeg har merket en enorm forskjell siden Bent Høie ringte meg i høst. Jeg er sprekere og våkner med latter fordi jeg skal på jobb. Å få bruke meg selv er en daglig lykke.
Se videointervju her:
http://legeforeningen.no/derfor
