Dersom Tidsskriftet ønsker å heve saklighetsnivået i omskjæringsdebatten, er vel ikke innlegget fra en veterinær i nr 10 2014 akkurat innertier (1)? Vi feirer 1814, og skammer oss grundig over en spesiell paragraf – «jødeparagrafen» – som holdt stand altfor mange år. Og blant denne lille gruppen norske statsborgere, som igjen opplever økende stigmatisering og hets, er det i Norge ca. fem guttebarn pr. år som omskjæres på sin åttende dag. Dette representerer en pakt fra Abrahams tid som er helt vital for jødene. På verdensbasis omskjæres ca. 96 % av alle guttebarn av jødisk slekt enten man er ateist eller praktiserende jøde! Komplikasjonsfrekvensen angis til 0,2 %, og den vanligste komplikasjonen er lett forlenget blødning, i følge Ervin Kohn (2).
Denne pakten og praksisen er et eksistensielt anliggende! Et forbud er å erklære: «Du er uønsket!» Er det det vårt aktive meningshierarki ønsker? Det som er svært merkelig, er manglende spørsmål og undring, for ikke å si ydmykhet, – og aller mest den store hybris som demonstreres. Barneombudet og hennes meningsfølge kan ligne Tante Sofie. «Hvis bare alle var som jeg, da ville alt bli bra!».
Med henvisning til Koranen sura 5: 60 blir jødene i svertekampanjer ganske enkelt betegnet som «sønner av aper og griser». Mattilsyn og veterinærer?
