Takk til professor Vaglum for en flott artikkel (1). Som barnepsykiater lever jeg i dette dilemmaet daglig. Da jeg begynte i barne- og ungdomspsykiatrien for fem år siden, ble jeg forbauset og oppgitt over hvordan medisinering og somatisk oppfølging ble håndtert. Dette er noe vi diskuterer og frustreres over i kollegagruppen og på grunnkurs. Som snill konformist og straks spesialist, tenker jeg at hver og en må gjøre det beste ut av situasjonen, og under veiledning og sammen med kollegaer finne sin vei. Dette er en kjempeutfordring.
Legene må være klar over at for hver eneste pasient man er involvert i, må man kunne svare fullt ut for sin innblanding, i dag og om ti år. Hver og en må sette press på ledere og system der det byr seg. Her i Stavanger har vi et relativt stort gjennomtrekk av unge leger i barne- og ungdomspsykiatrien, og barn og unge må forholde seg til mange leger som «harelabber» over dem. Jeg har truffet tiåringer som sier: «Hvorfor skal jeg snakke med deg? Du er den tredje legen jeg treffer bare i år!»
I den store gruppen barn som behandles for AD/HD, er den biopsykososiale modellen svært viktig. Jeg opplever at disse barna ofte medisineres på svakt grunnlag, og oppfølgingen blir sporadisk. At fastlegen skal følge disse barna og familiene, blir ofte en utilstrekkelig løsning i praksis. Det er et ekstra stort ansvar å medisinere barn med psykofarmaka gjennom oppvekst og modning – et ansvar barne- og ungdomspsykiatrien ikke håndterer godt nok med dagens legedekning. Så takk til Vaglum for initiativ til debatt og endring!
