Takk til Tidsskriftet for at jeg fikk reflektere over dette. Jeg har kun i kort tid, tidlig i min legekarriere, jobbet med pasienter. Legeutdannelsen har vært brukt til medisinsk forskning, jobber innen legemiddel/biotek industri, men også undervisning, styre og foreningsarbeid. Mulighetene har vært mange med legeutdannelsen.
Selv med oppvekst i en legefamilie, reflekterte jeg ikke særlig over hva jeg skulle bli i barne- og ungdomstiden. Tror jeg valgte medisin fordi det var vanskelig å komme inn på studiet og far mente det var en dårlig idé. Urbanisten Richard Florida har sagt at de viktigste tingene i livet, stedet du bor, hvem du gifter deg med og hvilket yrke du velger, planlegges i mindre grad enn andre ting i livet. Jeg tror nok det stemmer for meg.
Jeg er imidlertid veldig fornøyd med hvordan det ble, med mange spennende utfordringer. Legeutdannelsen har sendt meg rundt hele kloden, jeg har fått jobbe med innovasjon, i skjæringspunkter mellom akademi og industri. Det har vært givende hele tiden.
Jeg tror det å være lege bidrar til å gi meg en verdensanskuelse, et rasjonelt syn på ting og det gir forklarbarhet til mye.
Kunne jeg ha gjort noe annet? Jus kanskje? Sjefsjuristen i et stort selskap jeg jobbet i, sa til meg en gang jeg var svært uenig med selskapet i noe jeg mente var problematisk og jeg hadde konkludert at slik kunne det ikke være: «Din jävla läkare, du måste gjerna seia at det ligger et lik på gulvet med blodig hull i hovudet, men det er jag som avgjör at det er mord!».
Av gode tilbakemeldinger, lærer man seg mye og blir en bedre lege. Jeg er lege fordi det nok passer hvordan jeg er.
Se videointervju her:
http://legeforeningen.no/derfor
