Lieds kommentar gir oss anledning til å takke Universitetet i Tromsø (UiT) for å være et foregangsuniversitet innen medisinsk utdanning. UiT fortjener all honnør for arbeidet som er gjort over en årrekke. Som Lied påpeker har studiet i Tromsø gjort mange grep i sine tidligere og nåværende studieplaner for å gi studentene ferdigheter i å mestre legerollen. I Bergen er vi inspirert av Tromsø, men også av flere andre studiesteder i inn- og utland. Det kom ikke tydelig frem i vår artikkel, noe vi beklager. At vi lager en mentorordning med to leger i hver profesjonsgruppe skyldes blant annet Tromsøs positive erfaringer med å gjøre det slik.
Faget Pasientkontakt (Paskon) som vi beskriver i artikkelen, er imidlertid klekket ut på hjemmebane, og er på noen måter enestående og nytt, selv om liknende ideer finnes ved en rekke universiteter rundt om i verden. Hensikten er å gi de helt nye studentene en reell mulighet til å lære og bli påvirket av pasienter slik rutinerte klinikere blir det – ved å bli kjent med syke mennesker og snakke om deres erfaringer og refleksjoner. Paskon innebærer besøk i pasientens hjem, ofte i 3 – 5 timer. Deretter møter pasienten i auditoriet og samtaler i 45 minutter med studentene om hvordan det er å være syk og hva leger kan bidra med. Dette er nærkontakt av høyere grad og i større doser enn ved noen andre norske fakulteter, så vidt vi vet. At det skjer over en fire måneders periode med totalt 20 pasienter, og at studentene må skrive tre tekster i kurset og drøfte dem med eldre studenter, gjør også at dette gir andre typer læring. Paskon er mer enn å gi unge studenter en smak av klinikken, det er et reelt og ansvarsfullt møte menneskelighet, lidelse og medisin.
