Det står enhver fritt å danne seg forestillinger om vår nære historie. Virkelig interessant blir det først når disse forestillingene prøves mot virkeligheten, mot empirien. Om helsemyndighetenes håndtering av influensapandemien i 2009 er empirien heldigvis tilgjengelig. Den består av møtereferater, brev, rapporter (1), overvåkingsresultater, nettsaker og medieoppslag; til sammen flere tusen dokumenter. Det meste er lett tilgjengelig for hvemsomhelst, og alt var tilgjengelig for den eksterne (2) og den interne (3) evalueringen.
Ulvestads forestilling om at helsemyndighetene ønsket å skremme folk til å vaksinere seg, krasjer mot empiren. Som jeg har vist i denne debatten, var det en avansert forståelse av viruset, sykdommen og pandemien, og en nøktern risikovurdering (svært lik Ulvestads egen) som ble delt med publikum da man 23. oktober 2009 anbefalte hele befolkningen å vaksinere seg.
Ulvestad har en forestilling om at denne anbefalingen var «relativt unik» i europeisk sammenheng, bare delt av Sverige og Finland. Igjen: forestillinger som dannes ved kontorpulten, bør prøves mot virkeligheten. Sannheten er at minst 17 EU/EØS-land (3), deriblant de nordiske (minus Danmark), Frankrike og Tyskland, samt USA og Canada, anbefalte hele befolkningen å vaksinere seg mot svineinfluensa.
Siden Ulvestad trodde Norge var et særtilfelle, følte han nok støtte for sin overbevisning om at vaksinasjonsanbefalingen var «feil» og «kontraintuitiv» og ikke faglig begrunnet. Det synes rett og slett som om Ulvestad ikke evner å ta inn over seg at kompetente fagfolk ved Folkehelseinstituttet og dets europeiske og amerikanske søsterinstitutter vurderte indikasjonene for vaksinasjon annerledes enn ham. De ønsket å gi folk mulighet til å beskytte seg mot en sykdom som, med Ulvestads ord, «ikke bare var en mild og ufarlig sykdom, den kunne også være farlig og en sjelden gang drepende».
Dette er den enkle og sanne forklaringen, og den overflødiggjør helt Ulvestads lett konspiratoriske frihåndstegning om «dårlig ledelse, lav grad av tillit og et anstrengt samarbeidsklima» hos helsemyndighetene i Norge (og andre land?).
Ulvestad har nå i snart fem år holdt på enkelte forestillinger som ikke lar seg forene med virkeligheten, og denne debatten tyder på at han ikke kommer til å revidere dem. Jeg håper likevel lesere som deler disse forestillingene, ønsker å prøve dem mot empirien, som er lett tilgjengelig (1 – 3).
