Aavitsland har en lei tendens til å fjerndiagnostisere dem han er uenig med, og så også i denne debatten der han finner behov for å psykologisere mine argumenter. Han har likeledes en lei tendens til å se på seg selv som formidler av «den enkle og sanne forklaringen», nå ved henvisning til tre «evalueringsrapporter» han selv har bidratt til utformingen av. Som jeg har prøvd å påpeke, bør en utøvende instans ikke settes til å evaluere seg selv. Selvevalueringens mare er nettopp at den så lett ender opp med å rettferdiggjøre handlingsforløpet. Derfor lot vi for eksempel ikke myndighetene evaluere seg selv etter 22. juli tragedien, og av samme grunn stoler vi mindre på selvbiografier enn på historiefaglige utredninger.
For å unngå å elte mer farse, kan det være hensiktsmessig å gå tilbake til debattens kjerne: Var det rett eller galt å anbefale massevaksinasjon? Dette spørsmålet kan igjen deles i to. Det første dreier seg om hvorvidt sykdommen var av en slik art at den krevde massevaksinasjon, og det andre om hvorvidt det fantes en trygg vaksine tilgjengelig.
Helsemyndighetene unnlot å definere svineinfluensaen som en allmennfarlig smittsom sykdom, og det betyr at det ikke var selvsagt at hele folket burde vaksineres. Men la oss, for å følge Aavitsland et stykke på vei, si at det var rett å anbefale massevaksinasjon. Var det da uproblematisk å anbefale vaksinasjon med Pandemrix?
Aavitsland bruker nå omskrivingen «å gi folk mulighet til å beskytte seg» om vaksinasjonsanbefalingen. Et sentralt spørsmål blir da – hva visste Aavitsland og helsemyndighetene om vaksinens «mulighet til å beskytte»? Og svaret er: Faktisk ingenting. De visste trolig at vaksinen induserte en immunrespons, men om dette var en beskyttende respons, var uavklart. Og hva visste de om vaksinens bivirkningspotensial? Også her er svaret: Så godt som ingenting. Det var altså en slik vaksine Aavitsland mener skulle «beskytte» det norske folk. Det kan neppe betegnes som «nøktern informasjon» når det norske folk, til tross for denne mangelfulle kunnskapen, fikk beskjed om at vaksinen ville beskytte mellom 70 og 100 % av de vaksinerte, og dessuten at eventuelle bivirkninger ville være av bagatellmessig karakter.
Aavitsland har hevdet at «det er veldig bra at de som ble syke får pasientskadeerstatning» (1). Gitt kunnskapen vi satt inne med på vaksinasjonstidspunktet, skulle disse skadelidte aldri ha fått «tilbud» om vaksine. Å hevde at det er bra at de syke får pasientskadeerstatning, er derfor – slik jeg ser det, en utilbørlig ansvarsfraskrivelse for en ulykksalig beslutning. Det er for å unngå at slike hendelser gjentar seg at jeg har tatt til orde for en gransking. Det skylder vi dem som trodde på helsemyndighetene og Aavitslands garantier om en trygg og effektiv vaksine.
