At helsemyndigheter spiller på frykt for å få folk til å handle adekvat overfor en overhengende fare, anser jeg som legitimt og uomgjengelig. Frykt er en bedre iverksetter av handling enn rasjonell innsikt, og dessuten er det umulig å formidle et budskap om fare uten samtidig å så et anstrøk av frykt – de to er tett sammenvevd. Derfor finner jeg det heller ikke kontroversielt at helsemyndighetene brukte frykt for å justere sitt budskap under pandemien, slik det går frem av et intervju med daværende helsedirektør Bjørn-Inge Larsen (1).
Mitt kritiske utsagn i intervjuet i Tidsskriftet var ikke rettet mot helsemyndighetenes bruk av frykt som virkemiddel, men snarere at de gjorde «illegitim bruk av frykt for å få folk til å vaksinere seg». Slik illegitim bruk av frykt vil kunne oppstå dersom det er manglende samsvar mellom reell fare og frykten som aktivt eller passivt formidles. Jeg lar meg overbevise av Aavitsland når han hevder at helsemyndighetene aldri hadde en intensjon om å så illegitim frykt i befolkningen. Men informasjonen som ble gitt var forvirrende og ikke sjelden motstridende. Dermed ble budskapet ut til befolkningen mangetydig. Og mangetydighet, forsterket med et varsel om massevaksinasjon mot et virus som helsemyndighetene hevdet ikke var allmennfarlig, bidro knapt til å dempe forvirringen og dermed frykten.
I oktober 2009 sto myndighetene overfor et dilemma – de ønsket sterkt at hele folket skulle vaksineres, men kunne ikke nå målet dersom de samtidig gikk aktivt ut for å dempe frykten. De valgte å gå for massevaksinasjon, og dermed lot de trusselbildet henge som et uforløst damoklessverd over befolkningen. Siden helsemyndighetene var klar over virusets lave faregrad, kan denne unnfallenheten vanskelig betegnes som annet enn «illegitim bruk av frykt».
