Da helsemyndighetene i april 2009 skulle informere om svineinfluensaen, presenterte de et fryktscenario som tilsa at 13 000 nordmenn kunne komme til å dø (1). Aavitsland har tidligere hevdet at denne pressekonferansen vil gå inn i historien som «katastrofalt dårlig» (2), blant annet fordi det allerede da var klart at pandemien kom til å bli mild. Denne informasjonen ble imidlertid ikke aktivt videreformidlet til allmennheten, og i ettertid har Aavitsland erkjent at dette var et feilgrep. Sommeren 2013 uttrykte han: «Vi skulle fortalt hva vi visste. Da hadde dere journalister og publikum sett at det ikke var en kjeft ved instituttet som trodde på 13 000 døde. Altså, vi lo av det. Og den latteren burde vi ha delt med befolkningen.» (2). At fryktbildet ikke ble revidert, begrunnet han slik: «Vi påla oss selv en unødvendig lojalitet overfor Helsedirektoratet. Det var de som skulle styre dette.» Slik sett ble den kollegiale lojaliteten vurdert som viktigere enn lojaliteten overfor det norske folk.
To dager før helsemyndighetenes anbefaling av allmenn vaksinasjon, uttrykte assisterende helsedirektør Bjørn Guldvog bekymring for at «bare 20 prosent av befolkningen har vurdert å la seg vaksinere» (3). Lojaliteten innad må fortsatt ha vært sterk, for samtidig gikk Folkehelseinstituttets Bjørn Iversen ut og fremhevet hvordan svineinfluensaen nå tok livet av unge friske mennesker «uten at leger og sykepleiere kan gjøre noe». Trøsten for befolkningen skulle være at vaksinen ble vurdert som trygg, og at eventuelle bivirkninger var av bagatellmessig karakter. «Med vaksine vil man ha en beskyttelse på mellom 70 og 100 prosent. Det er en god garanti» (3). Det er ikke usannsynlig at nettopp denne og forutgående fryktbaserte argumentasjon var med på å heve vaksinasjonsdekningen fra 20 % til 45 %.
Aavitsland kjenner seg ikke igjen i min påstand om et myndighetsskapt fryktbilde, men erkjenner likevel at han av lojalitetsgrunner gjorde lite for å begrense det samme fryktbildet. Et slikt brudd på kontradiksjonsprinsippet er det vanskelig å forholde seg seriøst til. Men det betyr ikke at problemstillingen han reiser rundt frykt som virkemiddel, er uvesentlig – og derfor har jeg da også tidligere tatt til orde for en gransking av beslutningene som ble fattet under pandemien (4). Som fremhevet av Aavitsland, ga massevaksinasjonen opphav til «den mest alvorlige vaksinekatastrofen i moderne tid» (5), og stilt overfor en hendelse av slike dimensjoner blir det nødvendigvis galt dersom vi lar pandemiens aktører evaluere seg selv. Bare ved en uavhengig gransking vil vi kunne få alle sakens fakta på bordet, og bare slik vil vi kunne gjøre det bedre ved en senere smittehendelse.
