At Aavitsland ennå ikke har forstått mitt argument kan skyldes at jeg ikke fikk presisert tydelig nok at bruken av frykt var illegitim fordi den ble brukt til å fremme en dårlig begrunnet massevaksinasjon.
For meg er det fortsatt uforståelig at helsemyndighetene fant grunn til å anbefale massevaksinasjon i 2009. Hva angår kunnskap om smittevern, er norske myndigheter neppe unike i europeisk målestokk, og nordmenn er heller ikke mer sårbare overfor influensa enn kontinentaleuropeere. Likevel tok Norge en relativt unik beslutning da våre helsemyndigheter anbefalte massevaksinasjon med en vaksine som ennå ingen visste om var effektiv eller ikke. Og siden vaksinen ikke var tilstrekkelig utprøvd, var dens risikoportefølje heller ikke avklart. Vel finnes det situasjoner der man kan være villig til å gamble med slike vaksiner, deriblant ved ebolautbrudd, men svineinfluensaen var definitivt ikke en slik hendelse. Og derfor valgte andre europeiske land – med unntak av Sverige og Finland – kun å vaksinere risikogrupper, ikke hele befolkningen.
Det er på et slikt bakteppe min påstand om illegitim bruk av frykt må ses. Jeg var selv tett på diagnostisering av pandemien og fulgte derfor nøye med på utviklingen slik den kom til å arte seg i andre verdensdeler og etter hvert også i Norge. Den tilgjengelige empirien gjorde meg relativt overbevist om at myndighetene ikke ville komme til å anbefale allmenn vaksinasjon – til det var faren ved viruset for lav, og risikoen forbundet med den uavklarte vaksinen for høy. Da beslutningen om allmenn vaksinasjon likevel kom, var det åpenbart at den var feil. I ettertid er jeg ikke blitt mindre overbevist om dette synspunktet.
Jeg har lenge spekulert på hva som ledet helsemyndighetene til å fatte en såpass kontraintuitiv beslutning, og har etter hvert dannet meg en oppfatning av at det skyldtes dårlig ledelse, lav grad av tillit og et anstrengt samarbeidsklima som neppe dannet atmosfære for gode beslutninger. Det er åpenbart at andre forhold enn faglige lå til grunn for beslutningen, og disse forholdene burde komme for en dag – det er tross alt «den største vaksinekatastrofen i moderne tid» vi snakker om. Rapporten fra Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap, som Aavitsland tar som sannhetsvitne, gir ingen uhildede svar.
Aavitsland og jeg kan gjerne gå i tvekamp med sitater som støtter våre respektive syn, men uten tilstrekkelig empiri vil våre innspill ikke kunne bidra til annet enn å sende forståelsen tilbake til den postmoderne jungelen av utsagn og beskyldninger hvorfra ingen ennå har vendt klokere tilbake. Det er i så måte svært beklagelig at helsemyndighetene unnlot å bruke anledningen de hadde, til å gjennomføre en gransking og en vitenskapelig undersøkelse av de tragiske hendelsene som Aavitsland og jeg nå elter farse av.
