Fønnebø skriver i sin kommentarartikkel i Tidsskriftet nr. 11/2014 at mammografiscreeningen bør avvikles (1). Vi er enige i at organisert mammografiscreening kan bli enda bedre, men vi mener bestemt at det vitenskapelige grunnlaget for å tilby mammografiscreening, slik det er organisert i Norge, er solid.
En rekke studier viser redusert brystkreftdødelighet som følge av organisert populasjonsbasert screening (2). En europeisk samlestudie fra 2012 konkluderte med 25 %-31 % lavere dødelighet blant inviterte versus ikke-inviterte kvinner og 38 % – 48 % lavere dødelighet blant de som faktisk deltok (2). Nyere publikasjoner fra Norge med lang oppfølgingstid og individopplysninger på om kvinnene har mottatt invitasjon eller ikke og hvorvidt de har faktisk har møtt, viser 28 % (3) og 40 % (3, 4) lavere dødelighet blant henholdsvis inviterte og møtte. Resultatene er i tråd med målsettingen som ble satt da programmet ble etablert.
Brystkreftdødeligheten er redusert i Norge siden 1995. Dette er trolig dels på grunn av effekten av mammografiscreening blant de som møter, men også dels på grunn av bedre behandling som utføres på de brystdiagnostiske sentrene (5).
Forekomsten av brystkreft er forventet å øke etter innføring av Mammografiprogrammet siden svulstene oppdages i et tidligere stadium av sykdomsutviklingen (lead-time) enn ved symptomatisk brystkreft. Lead-time er et av fundamentene i screening; å diagnostisere kreftsvulsten i et tidlig stadium slik at utvikling av sykdommen stoppes og dødeligheten reduseres. Det mangler fremdeles kunnskap til å sikkert kunne fastslå akkurat hvilke svulster som vil gå i «dvale» og hvilke som vil utvikle seg og kunne drepe dersom de ikke blir behandlet. Derfor tilbys alle kvinner med forstadier (DCIS) eller infiltrerende kreftceller behandling. Dette innebærer at det vil være kvinner som behandles mer enn nødvendig. Å tallfeste omfanget av kvinner som overbehandles byr på en rekke utfordringer. De vanligste fallgruvene er beskrevet i Falk sin kommentar i Tidsskriftet nr 11 2014 (6).
Fønnebø bygger mye av sin kritikk mot screening på resultater fra de randomiserte kontrollerte studiene som ble utført på 1970- og 80-tallet. Den kanadiske studien som nevnes inkluderte kvinner i alderen 40 – 59, hvor kvinnene først gjennomgikk en klinisk undersøkelse, og deretter foregikk randomiseringen til mammografiscreening. Det er blant annet stilt spørsmål knyttet til randomiseringen, kontrollgruppen og kvaliteten på mammogrammene (7).
Resultatene fra denne studien er inkludert, sammen med andre eldre randomiserte studier, i den britiske uavhengige evalueringen som ble publisert i 2012 (8). Den konkluderer med det samme som den nylig publiserte nederlandske rapporten (9), at fordelene med organisert mammografiscreening er betydelig større enn ulempene. Det Fønnebø presenterer som fasiten er derfor besynderlig timet og stemmer ikke hverken med internasjonal litteratur, eller med norske studier basert på individdata fra det siste året (3, 4, 6).
