Subgruppeanalyser er ofte dårlig beskrevet i protokollene ved randomiserte, kontrollerte studier.
Randomiserte, kontrollerte studier omfatter vanligvis heterogene grupper, og det rapporteres ofte om subgruppeeffekter. En internasjonal forskergruppe med norsk deltakelse har nå undersøkt hvordan slike analyser planlegges og rapporteres i randomiserte, kontrollerte studier (1).
Gruppen undersøkte 894 studieprotokoller godkjent av seks forskningsetiske komiteer i Sveits, Tyskland og Canada i perioden 2000 – 03. Subgruppeanalyser var planlagt i 252 protokoller (28 %). Av disse ble det fremsatt en klar hypotese for minst én subgruppeanalyse i bare 17 protokoller (7 %) og i ti (4 %) med forventet retning på effekten. Originalartiklene med publiserte resultater ble funnet for 515 protokoller, og i 246 av disse (48 %) ble det rapportert om minst én subgruppeanalyse. I 33 % av disse hevdet forfatterne at subgruppeanalyser var spesifisert på forhånd, men dette stemte ikke for rundt en tredel av de respektive protokollene. I 86 artikler påsto forfatterne at det var en subgruppeeffekt, men for bare 42 % av de respektive protokollene ble det rapportert at subgruppeanalysen var planlagt.
– Denne studien minner oss om at resultater som følger av analyser i undergrupper må tolkes forsiktig, sier professor Pål R. Romundstad ved Institutt for samfunnsmedisin ved Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet. – Som forfatter kan det være fristende å vektlegge statistisk signifikante subgruppeanalyser selv om de hviler på et skjørt grunnlag, blant annet for å få studien publisert i anerkjente tidsskrifter. Gjøres det mange nok analyser av undergruppene, vil man fort kunne ende opp med et falskt positivt funn, og dette bør lesere være klar over. Analyser av undergrupper kan være med på å identifisere pasientgrupper der behandlingen er effektiv, men svært ofte vil slike analyser være utsatt for tilfeldighetenes spill, påpeker Romundstad.
