I Språkspalten i Tidsskriftet nr 16/2014 kritiserer Kashif Faiz bruken av begrepene «affisere» og «affeksjon» i medisinsk praksis (1). Han presenterer også statistikk som viser at vårt felles fagfelt, nevrologi, er den spesialiteten som bruker ordene hyppigst. Kashif skriver underholdende og leker elegant med den doble betydningen av ordet affeksjon, som kan betegne både sykelige prosesser og sterke følelser. Jeg synes likevel ikke artikkelens budskap er helt overbevisende.
Faiz’ argumentasjon synes å hvile på et premiss om at jo mer presise begreper man bruker, desto bedre er det. Men snevre begreper er ikke noe mål i seg selv. God språkbruk handler snarere om å velge ord som er dekkende for det man vil uttrykke – hverken mer eller mindre. Ingen vil hevde på generelt grunnlag at «eple» og «genser» er bedre eller riktigere ord enn «frukt» og «klær». I medisinen kan vi ofte ha gode grunner for å uttrykke oss generelt og overordnet, uten å lukke tolkningsrommet for egne utsagn. Jeg tror dette oftest er et bevisst valg, snarere enn en språklig uvane.
Kashif kommer med en del alternative forslag til begreper som kan erstatte «affeksjon». Disse er alle langt snevrere, slik som «avklemning», «dragning» eller «trykk», og vil i praksis svært sjelden kunne fylle den samme språklige funksjonen. De ville for eksempel være helt uaktuelle i den ene av titlene han refererer til: «Sykdommer som affiserer hud og munnslimhinne».
«Affisere» er et etablert begrep i norske ordbøker. «Påvirke» er trolig det nærmeste vi kommer et synonym, men vil for mange av oss ha en litt annen valør og legge visse føringer for hva slags årsakssammenhenger vi forestiller oss. Kanskje er det ikke tilfeldig at «affeksjon» brukes mye i nevrologien, der det er et tradisjonelt ideal å stille en topografisk diagnose basert på det kliniske utfallsmønsteret. Hvis mine funn tyder på en affeksjon av pyramidebanen, cerebellum eller venstre L5-rot, så mener jeg akkurat det. Før pasienten er grundigere utredet tror jeg ikke jeg kan si det så mye bedre.
