Til evalueringen av pandemien hører en evaluering av hvorfor norske helsemyndigheter gjorde motsatte vurderinger av massevaksinasjon enn danske helsemyndigheter. I ettertid ser vi at danskene tok de rette beslutningene. To naturlige spørsmål blir da: Hvorfor ble de samme data vektet så ulikt i to så like land? Og hva kan norske helsemyndigheter lære av den danske beslutningsprosessen? Jeg har ikke endelige svar på spørsmålene, men noe av svaret ligger trolig i norske helsemyndigheters neglisjering av eksplisitte kost-nytte vurderinger før massevaksinasjonen.
Jeg er enig med Aavitsland i at ulik vekting av premisser kan gi ulike konklusjoner. Men for i det hele tatt å kunne vekte premisser ulikt, må det i forkant være gjort gode kost-nytte analyser. Med hensyn til beslutningen om massevaksinasjon er det mitt inntrykk at konklusjonen kom før vektingen, og at kost-nytte analysene derfor ble neglisjert.
Når det gjelder surrogatmål for influensavaksiners effektivitet har jeg ingen problemer med å akseptere dem, forutsatt at den som anvender målene anerkjenner svakheten ved dem. Dette kravet ble ikke innfridd da pandemivaksinen ble garantert å «beskytte mellom 70 og 100 % av de vaksinerte» (1). Med hensyn til bivirkningsfrekvens, var det ikke en vel gjennomprøvd sesonginfluensavaksine folket ble tilbudt. Pandemrix var noe helt nytt, og å gjøre bruk av argumentasjon fra sesonginfluensavaksinens effektivitet og trygghet er derfor i beste fall misvisende.
Det er ellers underlig å lese at Aavitsland ber meg beklage feilaktig bruk av et sitat, all den tid jeg aldri har skrevet sitatet han mener å ha lest. Rett nok parafraserte jeg hans uttalelse om at massevaksinasjonen ga opphav til «den mest alvorlige vaksinekatastrofen i moderne tid» (2), men jeg har aldri skrevet at han mente at «vaksinasjonskampanjen var en skandale». Jeg vet godt at Aavitsland anser vaksinasjonskampanjen for å ha vært en stor suksess, og det selv om han holder massevaksinasjonen for å være en katastrofe. Jeg tar gjerne – som ham – i bruk ordet katastrofe om massevaksinasjonen, men synes skandale passer bedre.
Til slutt – Aavitsland hevder korrekt at vaksineskader i prinsippet skal kunne erstattes uten at årsakssammenheng er påvist. Det han ikke nevner er at vaksinasjonsskader kan være ekstremt vanskelige å avklare. Det var kun tilfeldigheter som gjorde at narkolepsi ble avslørt som en vaksinasjonsskade. De aller fleste som hevder å ha fått ME av Pandemrix har fått avslag av Norsk Pasientskadeerstatning, til tross for at det også er påvist sammenhenger mellom vaksinasjon og ME. Skal disse ha håp om å vinne fram må de gå rettens vei. For mange blir det å søke erstatning derfor en utmattende, nedverdigende og ensom kamp mot et mektig byråkrati, som forholder seg mer bekvemt til et sett av regler enn til en vaksineskadd pasient.
