Myndighetenes beslutning om massevaksinasjon under svineinfluensaen er blitt debattert på Tidsskriftets nettsider i etterkant av professor Elling Ulvestad kritiske uttalelser i portrettintervjuet «Jakten på det utenomjordiske» i Tidsskriftet nr. 12/2014. Her følger to nye innlegg. Debatten kan leses i sin helhet på Tidsskriftets nettsider.
Jeg mener det var faglig og etisk riktig å anbefale hele befolkningen å vaksinere seg. Pandemien var en reell trussel. Det var lite immunitet i befolkningen mot en sykdom som var mild for de fleste, men ville ta livet av noen, slik vi kjenner det fra flere andre sykdommer i vaksinasjonsprogrammet. Innsatsen til tusenvis av helsepersonell og tilgjengeligheten av vaksine gjorde at tilbudet ble reelt. Fire av ti fulgte anbefalingen, en høyere andel enn i de fleste av de rundt 20 vestlige land med samme anbefaling.
Jeg mistenker ikke fagfolk med et annet syn for å ha «dårlig dømmekraft». Det var større usikkerheter rundt sykdomsbyrden ved pandemien og ved vaksinen enn det er ved andre endringer i vaksinasjonsprogrammet. Ulik vekting av de ulike usikkerhetsmomentene kan prege konklusjonene. Det ville man også ha sett om usikkerhetene hadde fått en økonomisk verdi i en større samfunnsøkonomisk analyse enn den som Helsedirektoratet faktisk utførte. Det virker som om Ulvestad ikke ser at ulik vekting påvirker konklusjonene og derfor fortsetter jakten på en annen og «egentlig» grunn for anbefalingen.
Når Ulvestad ikke anerkjenner de regulatoriske ordningene for influensavaksiner, herunder bruken av surrogatmål for beskyttelse, må han nesten kreve store, etisk problematiske fase III-studier av de nye influensavaksinene før hver sesong. Disse studiene må utføres mens eventuelle nye virus sirkulerer, hvilket betyr at vaksinene ikke er tilgjengelige når de trengs. For helsemyndigheter over hele Europa var de effekt- og sikkerhetsvurderinger som det europeiske legemiddelverket gjorde før Pandemrix fikk markedsføringstillatelse, en del av grunnlaget for vaksinasjonsanbefalingen. Vurderingene bygde på kliniske utprøvinger med flere tusen deltakere. I tillegg visste beslutningstakerne at det ikke var noen nye, umiddelbare bivirkninger hos titusener av vaksinerte svensker. Å kalle Pandemrix en «uprøvd vaksine» mener jeg derfor er feil.
De som fikk vaksinen ble informert om Pandemrix’ sikkerhet gjennom et faktahefte og et pakningsvedlegg for vaksinatørene og en publikumstekst i lang og kort versjon på helsemyndighetenes nettsider og på vaksinasjonssteder over hele landet. Tekstene pekte på usikkerhetene ved en ny vaksine som Pandemrix (1): «Eventuelle sjeldne bivirkninger kan bare oppdages ved alminnelig bruk av vaksinen i store befolkningsgrupper, og et omfattende system for å fange opp dette er etablert nasjonalt og internasjonalt.» Siden Pandemrix ble anbefalt, og ikke bare gjort tilgjengelig, erstattes skader hos de vaksinerte uten at årsakssammenheng er påvist, jf. pasientskadeloven § 3.
Jeg mener ikke og har aldri uttalt at vaksinasjonskampanjen var en skandale, slik Ulvestad påstår i sitt forrige innlegg. Denne feilaktige bruken av sitater bør Ulvestad beklage. Og han bør snart presentere bevis for at helsemyndighetene ønsket å «vedlikeholde frykten i befolkningen for å fremme massevaksinasjon». Myndighetene publiserte ukentlig sine risikovurderinger, som den eksterne evalueringen kalte «gode». Det er ikke skremsel, men en del av oppgaven til åpne og demokratiske myndigheter.
