Takk til forfatterne, som med denne kronikken om bruk av luftegårder bidrar til å belyse en aktuell problemstilling for pasienter innlagt ved sikkerhetspsykiatriske avdelinger og akuttavdelinger i psykisk helsevern (1). Det er store lokale og nasjonale forskjeller på hvordan samfunnsvernet og pasientenes interesser blir ivaretatt ved sikkerhetspsykiatriske enheter, og det er stor avstand i hvordan politi og kriminalomsorgen ivaretar samfunnsvernet og hvordan psykisk helsevern ivaretar sikkerheten for psykisk syke pasienter med alvorlig voldshistorikk.
Pasientene har som alle andre et daglig behov for frisk luft og et godt utemiljø. «Luftegård» er etter mitt skjønn en lite verdig betegnelse for et tilbud til innlagte pasienter i psykisk helsevern – et «skjermet uteområde» er mindre stigmatiserende. Dette er løst forskjellig ved ulike institusjoner, og jeg vil fremheve noen gode steder: Rettspsykiatrisk avdeling i Sundsvall, Sverige, har løst dette på en god måte for pasienter innlagt på høyt sikkerhetsnivå. Bodø har en lokal sikkerhetspost som har et godt utemiljø for sine pasienter, hvor også den passive sikkerheten er ivaretatt. Med passiv sikkerhet mener jeg at de byggningsmessige og tekniske løsningene ivaretar rømningssikkerhet og reduserer risiko for inntak av rusmidler eller farlige gjenstander, samt verner pasientene mot innsyn eller trakassering utenfra.
Vi har ved Sykehuset Telemark en relativ ny akuttavdeling med avskjermede, vakre «ute-atrier» som ivaretar pasientenes behov for frisk luft, men i for liten grad gir rom for andre aktiviteter, og har begrenset grad av passiv sikkerhet. Vår sikkerhetsavdeling har ikke et skjermet uteområde, og det har vært et savn over flere år. Et skjermet uteområde bør ha et annet preg enn en inngjerdet ballbinge eller en betongluftegård. Det bør ivareta pasientens behov for et utemiljø hvor de er skjermet for innsyn, og hvor det er mulighet for friluftsaktiviteter, sosiale aktiviteter, utetrening/sport, grilling eller kanskje en egen hage.
Samfunnsvernet er særlig viktig å ivareta overfor de Særreaksjonsdømte (de som er dømt til behandling) som utgjør en større og større andel av innlagte pasienter ved sikkerhetsavdelinger, men også for andre innlagte med psykose og alvorlig voldshistorikk. Sentrale føringer er helt nødvendig for å få gjennomført endringer slik at den passive sikkerheten blir prioritert og bedre ivaretatt ved våre institusjoner. Psykisk helsevern og lokale sikkerhetsavdelinger bør oppgraderes og moderniseres, slik at vi kan møte pasientenes behov for «uteliv» når de er innlagt og samfunnets behov for vern mot pasienter som kan være til fare for andre. Jeg støtter forfatterne i at «luftegårder» ikke skal være til hinder for en god rehabiliteringsprosess til en «friere» tilværelse.
