Jeg har flere ganger gjennom denne diskusjonen sitert Aavitslands påstand om at massevaksinasjonen ga opphav til «den mest alvorlige vaksinekatastrofen i moderne tid». Jeg har også parafrasert hans påstand som «den største vaksineskandalen i moderne tid». Denne parafraseringen imøtegikk Aavitsland med at «Jeg mener ikke og har aldri uttalt at vaksinasjonskampanjen var en skandale». Her har Aavitsland konstruert et stråmannsargument han ikke har tekstlig belegg for, eller for å bruke hans egen terminologi – han sitatfusker. Så fremt sitater som parafraseres kan identifiseres, er parafrasering en redelig måte å variere språkbruken på. Å fuske med meningsinnholdet i sitater for å fremme egne argumenter er uredelig.
Aavitsland hevder nok en gang at min påstand om at helsemyndighetene drev med illegitim bruk av frykt for å få folk til å vaksinere seg, er falsk. Når jeg så viser til ett eksempel på illegitim bruk av frykt, omtaler han det som det «eneste». Hva han ikke ser, er at han derved forgriper seg mot falsifikasjonslæren, det kanskje viktigste prinsippet innen moderne epidemiologisk hypotesetesting. Logikken er såre enkel – observasjon av én enkelt svart svane er tilstrekkelig til å avkrefte hypotesen om at alle svaner er hvite. Utlagt betyr dette at mitt ene eksempel er tilstrekkelig til å dokumentere sannhetsgehalten av min påstand og samtidig avvise Aavitslands «falsifikasjon». For ordens skyld har jeg i tidligere innlegg også vist til andre eksempler på illegitim bruk av frykt.
Selv om den norske og den danske beslutningen var basert på identisk bakgrunnsmateriale, var responsen overfor viruset svært ulik. Holder vi begge responser for riktige, sier vi samtidig at det er likegyldig hvordan man håndterer en smittesituasjon. Det er det vel knapt noen som vil mene, jfr. diskusjonene rundt den pågående ebolahåndteringen i Afrika. Under og etter pandemien kom danskene bedre fra sin beslutning enn vi kom fra vår, hvilket tyder på at danskene handlet mer situasjonstilpasset. Dette bør vi ta inn over oss og lære av. At Aavitsland ikke ser behovet, er kan hende ikke så uventet all den tid han tidligere har uttalt at det å massevaksinere «var rett den gangen, det er rett i dag og vi ville gjort det igjen» (1). En slik fastlåst holdning vil vanskelig kunne justeres av empirisk kunnskap.
Med sitt siste innlegg har Aavitsland, slik jeg ser det, drevet diskusjonen inn i en postmoderne jungel forgjort av udokumenterte påstander, resirkulerte argumenter og kontrafaktiske spekulasjoner. I dette villniset gjelder jungelens lov mer enn krav til logisk konsistens og empirisk edruelighet. Å føre diskusjonen videre på slike premisser har liten hensikt.
