At flere fikk narkolepsi etter Pandemrix, er en katastrofe, altså en uforutsigbar ulykke, men ikke en skandale. Skandale forbindes med at noen har gjort noe feil, noe jeg mener ikke er tilfellet her. Ulvestad var uredelig da han gjenga mitt syn ved å bytte ut katastrofe med skandale og attpåtil legge til sitattegn.
Ulvestad delte i januar 2010 sin etterpåklokskap (1): «Svineinfluensaen var imidlertid ikke bare en mild og ufarlig sykdom, den kunne også være farlig og en sjelden gang drepende. En rekke pasienter havnet på intensivavdeling.» Det var som et ekko av helsedirektørens utsagn tre måneder tidligere: «(…) riktignok er dette en mild pandemi, men det er allikevel alvorlig for noen, og det er grunn til å beskytte seg med en vaksine».
Forskjellen mellom utsagnene er ikke at det første er klokt og det andre «illegitimt», men tidspunktet og avsenderens ansvar. Helsemyndighetene hadde fram mot 23. oktober 2009 fulgt pandemiens utvikling nøye. Uka før ble det publisert fem urovekkende artikler om pasienter med svineinfluensa på intensivavdelinger i Australia, New Zealand, Mexico, USA og Canada (2). Risikovurderingen tilsa mange titalls dødsfall og enda flere intensivinnleggelser i en første bølge. Virusets videre framferd, inkludert endringer av dets egenskaper, var ukjent. Ansvaret var tungt. Jeg forstår godt at mine kolleger ved Folkehelseinstituttet (som deres kolleger i Nord-Amerika og de fleste EU-land) med den kunnskap som var tilgjengelig anbefalte vaksinasjon for alle og forklarte publikum hvorfor. I Danmark var ikke dette noen opsjon høsten 2009, siden man ikke hadde nok vaksine til alle innbyggerne. Jeg mener danske helsemyndigheter handlet feil og de norske rett.
Når helsedirektørens utsagn kastes lys over på denne måten, ser man at svanen er helt hvit: God risikokommunikasjon tuftet på god risikovurdering og gode smittevernprinsipper.
Etter 2009 har jeg vært medforfatter av to (3 – 4), vært informant for noen og lest enda flere evalueringer av pandemihåndteringen. Jeg har kritisert flere deler av Folkehelseinstituttets (3) og WHOs håndtering (4) og nøye studert andres kritikk; alt for å lære. Jeg har sett at noe kritikk har vært overflatisk, konspirasjonsteoretisk, ubegrunnet eller basert på feilaktige forestillinger. Jeg forstår nå at Ulvestads påstand om helsemyndighetenes risikokommunikasjon i 2009 faller i de to siste kategoriene. Sånn sett har også dette ordskiftet vært lærerikt.
