Pasienter med alvorlige psykiske lidelser – ofte i kombinasjon med rusavhengighet – skrives ut fra sykehus altfor tidlig. Hjemkommunen må skaffe bolig. Det er en del av sykdomsbildet at det går dårlig når de skal klare seg selv. Man kan gjerne argumentere med at spesialisthelsetjenesten ikke er rette sted for denne gruppen over lang tid. Men når det ikke finnes noen som kan ta imot pasientene og gi dem den oppfølgingen de behøver, er det da mulig å hevde at de er «utskrivningsklare»? Ville man skrevet ut pasienter under respiratorbehandling bare fordi det var mulig å gjøre dette i hjemmet – uten at man hadde forsikret seg om at tilbudet faktisk fantes?
Ingen er i tvil om at disse pasientene både har behov for og rett til behandling, pleie og omsorg. Vi trenger ikke flere forskrifter eller garantier som fastslår det. Problemet er incentivstrukturen som belønner at man lukker øynene for pasientens behov og kun gjør det man ifølge loven har plikt til.
