Kaster du opp? Hva og hvor mye spiser du egentlig? Overtrener du? Bruker du avføringsmidler? Dette er spørsmål legen bør stille, ifølge Tori Flaatten Halvorsen.
En studie hun og kolleger har gjort viser at pasienten og allmennlegen snakker for lite sammen om spiseforstyrrelsessymptomer. 114 pasienter med alvorlige spiseforstyrrelser i Oslo og Bodø, de aller fleste av dem unge kvinner, deltok i studien.
Livstruende sykdom
- En spiseforstyrrelse er en kompleks psykisk sykdom som kjennetegnes av selvhat, skam, ambivalens og manglende følelse av identitet. Pasienten utsetter kroppen for ulike spiseforstyrrelsessymptomer i mangel av andre måter å takle hverdagen på, forteller Halvorsen.
En spiseforstyrrelse kan ha dødelig utgang. Det er omkring dobbelt så stor dødsrisiko ved bulimi og seks ganger så høy dødsrisiko ved anoreksi sammenliknet med jevnaldrende uten sykdommen.
De sju symptomene
Det er sju spiseforstyrrelsessymptomer som gjerne kombineres ulikt fra én periode til en annen hos en og samme pasient. Skam kan være en grunn til at pasienten ikke forteller om symptomene uoppfordret. Halvorsen og kollegene oppfordrer derfor allmennlegene til å spørre konkret om hvert enkelt spiseforstyrrelsessymptom:
1. inntak av for lite mat (restriktivt matinntak)
2. inntak av for mye mat (overspising)
3. selvpåført oppkast
4. overtrening
5. bruk av vanndrivende midler
6. bruk av vektreduserende midler
7. bruk av avførende midler
I tillegg til disse symptomene er vekt og vektendring de viktigste diagnosekriteriene. En kroppsmasseindeks (BMI) på 17,5 er avgjørende for anoreksi. Ni av ti med spiseforstyrrelser har imidlertid bulimi.
Fornøyd med fastlegen
Regjeringens strategiplan anbefaler at de fleste pasienter med spiseforstyrrelser behandles i allmennpraksis. Bare de sykeste skal tas hånd om av spesialisthelsetjenesten. Halvorsen og kollegene har undersøkt hvilke erfaringer pasientene har med oppfølgingen fra allmennlegen sin.
66 % hadde en aktiv allmennlegerelasjon og 75 % av disse var fornøyd med legens håndtering av sykdommen. Men under halvparten syntes allmennlegen var en viktig støttespiller. Pasientene som var mest fornøyde med fastlegen sin, var de som fikk tildelt kontrolltimer, ble veid, og som hadde samtaler om hvordan sykdommen preger hverdagen.
En avgjørende nøkkelperson
- Pasientene kommer stadig til allmennlegen med plager som er en konsekvens av spiseforstyrrelsessymptomene, men uten at sykdommen identifiseres. Hvis legen oftere kunne tenke på spiseforstyrrelse som en mulig årsak og deretter tørre å spørre direkte om pasientens forhold til mat og kropp, kunne sannsynligvis både pasienten og legen tidligere bli klar over at pasienten sliter med sykdommen. Først når pasienten og legen er enig om diagnosen kan de sammen starte å undre seg over hva som er vanskelig i pasientens liv. Motivasjonsarbeidet for endring/behandling kan være en langvarig prosess. Studien vår viser at pasientene ønsker at allmennlegen er involvert også under den oftest langvarige behandlingen i spesialisthelsetjenesten. Jeg tror at en tålmodig, engasjert og trygg allmennlege kan være en avgjørende nøkkelperson for pasienten, sier Halvorsen.
Hvem bør ha ansvaret for disse pasientene?
- Det er altså ikke farlig å spørre pasienten, skriver psykiater Sigrid Bjørnelv på lederplass.
Bjørnelv er overlege ved Regionalt kompetansesenter for spiseforstyrrelser ved Sykehuset Levanger og leder arbeidet med nye nasjonale retningslinjer for utredning og behandling av spiseforstyrrelser.
- Et nærliggende spørsmål er om allmennpraktikeren har nødvendig kompetanse og tilstrekkelig tid til å oppdage spiseforstyrrelser og følge opp dem som må henvises til spesialisthelsetjenesten. På den annen siden kan man spørre seg om en tilsynelatende kompetansemangel kan være et uttrykk for at allmennpraktikeren blir pålagt oppgaver som spesialisthelsetjenesten skulle hatt. Tydelige kompetansekrav og klar ansvarsfordeling kan bidra til bedre omsorg for en sårbar pasientgruppe, skriver hun.
Les også:
Kunspsykoterapi og spiseforstyrrelser
