Som sivilingeniør har jeg problemer med å forstå den medisinske språkbruken i denne artikkelen (1), men jeg mener å ha forstått innholdet såpass at jeg ønsker å komme med noen kommentarer, og håper dette kan være av interesse.
I store norske leksikon finnes følgende informasjon under screening: «Screening, undersøkelse av en gruppe mennesker med en test eller annen standardisert undersøkelsesmetode for å påvise en nærmere bestemt, ennå ikke oppdaget, sykdom eller risikofaktor for sykdom. Screening har ikke som mål å gi et endelig diagnostisk resultat, men skal påvise de personene som er aktuelle for nærmere undersøkelser.» (2).
I tråd med dette skal en PSA-test plukke ut dem som er aktuelle for en nærmere undersøkelse for å fastslå om det foreligger prostatakreft eller ikke. Det er følgelig ikke PSA-testen som avgjør om en mann har prostatakreft eller ikke. Dermed mener jeg at figur 1 i artikkelen er misvisende: Det er ikke PSA-testen som er problemet, men de påfølgende undersøkelser. Disse kan være basert på fingertest, vevsprøver, CT/MR og ikke minst de trenede hundene som lukter seg frem til prostatakreft.
Dere nevner at 70 % av fastlegene rekvirerer PSA-test dersom pasienten ber om dette. Betyr dette at 30 % som ber om PSA-test ikke får denne? I tilfelle mener jeg dette er beklagelig. Jeg mener selv at det må bli obligatorisk å PSA-teste alle menn fra ca. 45-50 års alder. Det vil innebære en stor trygghetsfølelse å få konstatert hva som er ens «normale» PSA-verdi, for så å følge opp denne årlig. Hvis PSA stiger, er det grunn til å finne ut hvorfor, f.eks. ved hjelp av krefthundene som jeg mener pr i dag er den billigste testen og kanskje den mest treffsikre (3). Jo tidligere kreften oppdages, jo større er sannsynligheten for å bli sykdomsfri med dagens behandlingsformer.
Det er kun en ekstra hake i rekvisisjonsskjemaet for blodprøver for å ta en PSA-test (1). I artikkelen oppgis at det i 2011 ble rekvirert 456.714 PSA-målinger og at den offentlige kostnaden blir flere ti-talls millioner kroner pr. år. Antar jeg kostanden til 10 millioner kroner, blir kostnaden pr PSA-test kr. 21,90. Å basere økonomiske betraktninger på flere ti-talls millioner kroner delt på et helt eksakt PSA-tall blir helt meningsløst. I følge informasjoner jeg har fått fra kompetente personer, koster en PSA-måling fra 5 til 10 kroner, avhengig av hva som totalt sett skal testes på en rekvisisjon. For min siste PSA-test betalte jeg kr. 100 i egenandel. At PSA-tester koster så lite, er enda et viktig argument for å teste alle voksne menn!
I Norge oppdages det i dag ca. 4000 nye tilfeller av prostatakreft pr. år. Det bygges stadig ut nye behandlingssentre. Å operere er et håndverk som krever mye trening for å bli dyktig, men med så mange behandlingssteder som vi har i Norge, blir erfaringen pr. behandlende lege meget lav. Prostatakreft er ikke en hastesak som trenger lokal og umiddelbar behandling. Pasienten er oppegående, kan kjøre bil, ta toget eller fly. Sykehusoppholdet tar to-fire dager. Jeg mener derfor det er innlysende at vi i Norge kunne klare oss med ett senter for prostatabehandling, hvor legene behandler omkring ti pasienter hver dag og dermed kan bli virkelige spesialister. Dette tror jeg kan føre til en vesentlig reduksjon av dagens bivirkninger. En sentralisering vil dessuten redusere driftskostnadene betydelig, bl.a. for vedlikehold av utstyret.
Litteratur
1) Jodal HC, Reyes YD, Roksund G. Implementering av retningslinjer for PSA-testing i allmennpraksis. Tidsskr Nor Legeforen 2014; 134:2032 – 4
2) Store norske leksikon. https://sml.snl.no/screening (2.12.14)
3) http://www.krefthunder.no/ (2.12.14)
4) Prostatakreftforeningen. http://www.prostatakreft.no/om-prostatakreft (2.12.14)