Den eneste tanken som gnagde meg hele døgnet var at jeg hadde fått kreft, sier Gerd-Sylvia Homme.
– Turer med hunden var til god hjelp. Illustrasjonsfoto Colourbox
På Primærmedisinsk uke delte den 53 år gamle læreren sine erfaringer med sitt møte med helsevesenet etter at hun i 2008 ble rammet av brystkreft.
De riktige spørsmålene
– Hvordan skal man egentlig forholde seg til en hel familie som er livredde? Samtidig som man er syk og redd og ønsker å være en god mor og ektefelle. Det er viktig at helsepersonell forstår at vi som pasienter strever med egen redsel, at legen forstår hvor hudløs og sår man kan føle seg etter å ha fått en slik diagnose. Helsepersonell må forstå at man trenger støtte og forståelse for helheten i livet sitt
Det er viktig at legen stiller de riktige spørsmålene, for eksempel: Hvordan har du det egentlig? og tar seg tid til å vente på det ærlige, og kanskje omfattende svaret. Det å få en kreftdiagnose er en utrygg, forferdelig situasjon. Noen leger kan ofte være unnvikende når det gjelder å gi faktainformasjon vedrørende det som ligger foran en, hva man kan forvente av behandling, behandlingens varighet, bivirkninger osv. Ofte får man vage svar som at vi tar en ting av gangen. Da jeg fikk diagnosen ønsket jeg å få mest mulig informasjon. Jeg ønsket å se et tidsperspektiv i all denne nye elendigheten i livet mitt. Jeg ville ha kontroll over hva som skulle skje. Jeg følte utrygghet og redsel, sier Homme.
Hjelp til å være optimistisk
Homme mener det skal små ting til for å hjelpe pasienten til å være optimistisk og at det er viktig at helsepersonell også aktivt oppmuntrer til at tilsynelatende småting kan hjelpe pasienten til å beholde optimismen i små øyeblikk som gjorde livet lettere.
– Jeg fokuserte på små, men viktige ting for å unngå å surre meg inn i sorg, depresjon og avmakt. Jeg tok hunden med på skogsturer. På disse turene opplevde jeg å bruke sansene på en helt annen måte enn jeg hadde gjort tidligere. Det må være slik at når et menneske blir rammet hardt, så blir man også atskillig mer var for sanseinntrykk, påpeker hun.
Selv kan ikke hun skryte nok av sin fastlege gjennom13 år.
– Jeg har gjennom hele sykdomsprosessen alltid følt at min fastlege har tatt meg på det største alvor De regelmessige samtalene mellom cellegiftkurene var svært viktige. Jeg fikk støtte på hvordan jeg selv ønsket å bruke dagene mine så lenge det ikke gikk på tvers av den medisinske behandlingen.
Fastlegen skal ikke bare ha inngående medisinsk kunnskap, men også evne til å bygge solide mellommenneskelige relasjoner. Jeg fikk aldri følelsen av å være «til bry» eller «bruke opp» tiden hans. Fastlegen min så hele meg og samtalene med ham var veldig viktige under sykdomsperioden.
– Nå føler jeg en enorm stolthet over at jeg har klart meg gjennom det, sier Gerd-Sylvia Homme.
