Regjeringens hovedmål for helsetjenesten er å skape pasientens helsetjeneste. Det er et godt mål og det er flott med fokuset på pasientene. Det er derfor vi er her. Hvilke endringer det betyr i praksis, er fremdeles noe uklart.
I årets sykehustale nevnte helseminister Bent Høie to nye metoder som skal bidra: Et helseatlas skal vise kvalitetsforskjeller mellom sykehusene og være grunnlag for RHF-enes planer for hvordan kvaliteten kan bli likere. Og operasjonskapasiteten skal utnyttes bedre slik at køene blir kortere.
Etter et nokså tafatt angrep på «legene» i Dagens Næringsliv nyttårshelgen, har ministeren presisert at begge disse grepene dreier seg om ledelse og styring. Jeg er glad for presiseringen.
I tillegg til dette snakket han om stortingsmeldingene som skal komme i vår og i høst – og som omhandler helsetjenesten fra a til å, kreftforløpene som rulles ut nå og økt satsing på rus og psykiatri.
Spørsmålet han ikke berørte er om ressursene og målene passer overens. Temaet blir i stedet liggende og ulme under overflaten. I høst gikk to sykehusdirektører hver for seg ut i mediene og sa at sykehusbudsjettene er for stramme. Dette er en viktig åpenhet om de faktiske forhold fordi det da kan bli tydeligere hva som er mulig og hva som må settes på vent. Når klarheten øker og utydeligheten går ned er det mindre spillerom for konflikter og krangler som tar oppmerksomheten bort fra hovedspørsmålene.
Etter å ha lyttet til årets tale har Legeforeningen ikke sett grunn til å endre på våre synspunkter om hva som er de største barrierene til hinder for mer effektive og pasientvennlige sykehus:
Sykehusbyggene og teknologien: Trekløveret bygg, IKT, og medisinskteknisk utstyr behandles stemoderlig og det foreligger ingen klarhet i hvordan dette skal løses. Det er fremdeles skvis mellom drift og investeringer og det klattes her og der, mens direktørene sannsynligvis i smug ikke er glade at de er langt bak i køen fordi finansieringen mangler. Gamle bygg hindrer økt effektivitet. Det er behov for en investeringspakke.
Overbelegget: Gjennomsnittlig belegg i norske sykehus ligger nå på rundt 93 prosent. I praksis betyr det at noen avdelinger – i de største byene – som hovedregel har over 100 prosent belegg. Senger er fjernet og liggetid standardisert på papiret, uten at det var grunnlag for det i det praktiske liv.
Mangel på faglig fokus: Sikring av oppdatert kunnskap over hele linjen er et viktig lederansvar. Mange kolleger sliter med å få fri til kurs. Tid til faglige diskusjoner og oppdatering blir borte. Det strammes til. Opplæring, kurs og faglige diskusjoner er investeringer i fremtiden og den eneste veien til forbedring og nytenkning. Droppes dette skyter sykehusene seg selv i foten.
Høies tale var helt ok. Det blir bra å få planene på bordet utover våren og høsten, men det som teller er neste års statsbudsjett. Det hjelper ikke med bunkevis av planer og intensjoner hvis tilretteleggingen uteblir.
