VIDEO
Fra jeg var ganske liten var det klart at jeg skulle ta høyere utdannelse. Mine foreldre ville at både jeg og min søster skulle ta den utdannelsen de aldri fikk anledning til å ta. At det ble medisin kom jeg til i løpet av videregående skole. Jeg ville arbeide med mennesker og da virket medisin meningsfylt. Jeg tenkte allerede da at det var en utdannelse jeg kunne bruke for å hjelpe mennesker ikke bare i Norge, men i andre deler av verden.
Medisinstudiet kan brukes til mange karrierer. Det var først under turnustjenesten at jeg forsto at jeg skulle bli kirurg. Det er en kombinasjon av praktisk arbeid, teoretisk kunnskap og arbeid med mennesker som appellerte til meg.
Det er et privilegium å bli kjent med mennesker som er i krise og samtidig kanskje kunne hjelpe dem, og så se hvordan de kommer gjennom krisen. Det er like stort enten det er på et sykehjem i Norge eller i Gaza.
Jeg begynte medisinstudiet i Spania, det var en uvurderlig erfaring der jeg lærte hvordan det er å leve i en fremmed kultur og der jeg lærte spansk.
I årene etter at jeg studerte, har medisinen gått gjennom en rivende utvikling fra et teknologisk enkelt fag til et fag avhengig av komplisert og dyr teknologi. Som leder ved Intervensjonssenteret ved Oslo universitetssykehus har jeg hatt gleden av å arbeide i et tverrfaglig miljø, der så vel ingeniører og fysikere som leger og sykepleiere arbeider sammen for å utvikle nye behandlingsmetoder. Metodene skal være trygge og minst mulig belastende for pasienten og samtidig kostnadseffektive.
Selv om disse metodene vil føre til store endringer i helsevesenet, vil nok møtet med pasientene fortsatt være det viktigste privilegiet og den største utfordringen for fremtidens leger.
Se videointervju her:
http://legeforeningen.no/derfor
