Jeg leste artikkelen til Gjelsvik med stor interesse (1). Leger har mye å hente på å samtale og samhandle med pasienten. Legen og pasienten ser sykdommen, eller diagnosen, på ulike måter. Gjensidig tillit er basert på at legen ser pasienten som likeverdig samtalepartner og medmenneske. Å anerkjenne pasientens totale symptomtrykk, for så å samtale om adekvat behandling, er også en form for sosial omgang hvor det er spilleregler for den profesjonelle/formelle og medmenneskelige kommunikasjonen.
Å omtale pasienten i tredje person og «håndtere» denne som om pasienten var uten kunnskap, intellektuell kapital og fornuftige meninger om egen helse, mener jeg er uforstand i tjenesten. I noen situasjoner kan omtalen av pasienter oppleves som krenkende og ekskluderende. Jeg har opplevd leger som tar viktige avgjørelser rundt behandling og overhører pasienten og dennes pårørende på en arrogant måte. Mange leger trenger en skikkelig voksenopplæring for å lære seg å kommunisere med pasientene slik at de får adekvat helsehjelp, og ikke må vente lenge og gå til kvalitetsavdelingen for å bli hørt.
Dette mener jeg gjelder spesielt innenfor psykisk helsevern, hvor jeg synes leger og overleger opptrer som personer som ikke vil samtale eller samhandle med pasienten, og gjør avgjørende veivalg for pasientenes behandlingsprosess, helse og livskvalitet uten å ta hensyn til pasientens reelle behov. De samme legene lar seg ikke «affisere» av alvorlige bekymringsmeldinger fra pasientens pårørende. Leger har mye å gå på når det gjelder å lære seg å kommunisere og følge spilleregler for god, profesjonell kommunikasjon, på samme måte som det stilles krav til andre profesjoner i den virkelige verdenen utenfor helsesektoren. Lykke til!
