Forskning på eldres helse viser sprikende funn. Et lengre liv er ikke nødvendigvis et lengre liv med god helse.
Vi lever lenger enn før. Men hvilken helsetilstand kan vi forvente oss i de ekstra årene (1, 2)? Dette spørsmålet er det overraskende vanskelig å finne noe entydig svar på (3, 4).
Det er paradoksalt – fordi kunnskap om helsetrender hos eldre er viktig for utforming av helsepolitikk, for beregninger av fremtidige kostnader og behov innen helse- og omsorgssektoren og for planlegging og tilrettelegging av helsetjenester og behandling.
Kompresjon, ekspansjon, ekvilibrium?
Forandringer i livsstil, bedre behandlingsmuligheter og bedre helsevesen kan påvirke fysiologien forbundet med aldring. Alderdommen kan arte seg på ulike måter.
I «kompresjonshypotesen» antas at økt levealder betyr flere år med god helse og fungering fordi sykdommene debuterer senere og typiske alderdomssvekkelser og sykdommer vil være komprimert til våre siste leveår (5).
I motsetning antar «ekspansjonshypotesen» at vi vil få flere leveår med sykdommer og dårlig helse fordi flere overlever og opplever å bli gamle med sykdommer som før hadde dødelig utgang tidlig i livet (6).
«Ekvilibriumhypotesen» foreslår noe midt imellom – endringer i kroniske sykdommers alvorlighetsgrad og progrediering vil holde samme tempo som endringer i dødelighet. Med et slikt scenario vil andelen år med alvorlige sykdommer og funksjonsnedsettelser i befolkningen stabiliseres eller reduseres, mens andelen år med moderate funksjonshemninger eller mindre alvorlige lidelser vil øke (7).
Sprikende funn
En gjennomgang av aldringsforskning fra hele verden, nylig publisert i The Lancet, viste sprikende funn. Den gir ikke konsistent støtte til noen av hypotesene, verken globalt eller i Europa (4).
Til støtte for kompresjonshypotesen pekes det på en observert nedgang i milde former for funksjonsnedsettelse hos eldre, til støtte for ekspansjonshypotesen tyder tallene på høyere forekomst av alvorligere tilstander (4). Dette er også konklusjonen i en oversiktsartikkel fra 2007: Health trends in the elderly population: getting better and getting worse (8).
Helse – et mangslungent begrep
En metodeforklaring på de sprikende funnene er at helse er et mangslungent begrep. Hvilke helseutfall og helseaspekter som blir inkludert i de forskjellige undersøkelsene varierer mye. Det er også store forskjeller i studiedesign, deltakelse og studiestørrelse (3), hvilket gjør at resultatene ofte ikke er sammenliknbare.
I tillegg er det slik at de aller eldste og sykeste langt sjeldnere enn andre deltar i befolkningsundersøkelser, noe som begrenser i hvilken grad funn fra publiserte undersøkelser er overførbare til å gjelde akkurat disse. Er det slik at den kunnskapen vi har i dag, i første rekke er betegnende for de friskeste av de eldste?
Hva sier tallene?
Helsestatus hos eldre defineres ofte som evnen til å klare seg på egen hånd i hverdagen (Activity of Daily Living, ADL). Jo vanskeligere det er å utføre daglige gjøremål selv, desto dårligere helse – uavhengig av andre helsevariabler, for eksempel kroniske lidelser.
Resultater fra den svenske H70-studien viser forbedring hos 75-åringer i evnen til å klare seg selv (ADL) fra 1970-årene og frem til 2000-årene (9). Også en annen svensk studie (SWEOLD) viste forbedringer i ADL-skår for personer over 77 år i perioden 1992 – 2011 (10). Tilsvarende forbedringer er rapportert for danske 90-åringer (11). Imidlertid var det ingen forbedring i objektiv funksjonsevne, målt ved gripestyrke, reise-seg-fra-stol-sette-seg-test og ganghastighet, for de danske 90-åringene (11).
I SWEOLD-studien var det nedgang i objektiv funksjonsevne, inkludert lungefunksjon, frem mot 2011, og det ble fremhevet at det nesten gjennomgående var forverringer i helsetilstand hos de eldre over tid (10). Analyser fra SWEOLD har også tidligere vist en nedgang i ADL-nivå fra 1990-årene og frem til 2000-årene (12).
Disse tilsynelatende paradoksale funnene inspirerte til en annen svensk landsrepresentativ analyse av eldre for perioden 1980 – 2005 som omfattet en rekke funksjonsmål (6). Her fant forskerne forbedringer på noen områder, som mobilitet, syn, daglige aktiviteter, og forverringer på andre områder, for eksempel for hørsel. Det ser ut til at forbedringene fant sted i 1980-årene og tidlig i 1990-årene, deretter snudde det og utviklet seg i mer ugunstig retning mot år 2005.
Tilsvarende trender er også rapportert i Norge – først en forbedring i selvrapportert funksjonsnivå fra 1980-årene frem mot 2000-årene, og deretter en forverring mot 2008 (13, 14). Studier fra Sverige og Spania tyder på at denne nedgangen i funksjonsnivå i 2000-årene spesielt ser ut til å gjelde eldre kvinner (15, 16).
Det er forskjeller mellom land, og det skjer samfunnsendringer vi ikke uten videre kan forutse effekten av. Ett eksempel er den økte forekomsten av overvekt. I USA er det i flere studier funnet forbedringer i mobilitet hos eldre (17), samtidig som prognoser tyder på at overvekt i befolkningen kan føre til ikke bare redusert forventet levealder, men også til flere leveår med sykdommer og dårlig helse.
Hvordan kan vi få svaret?
I de fleste studier om helse og sosiale forhold hos eldre har man til nå brukt selvrapportering som metode for å innhente data.
Heldigvis er det større bevissthet og ønske blant forskere om å harmonisere undersøkelsene. Ved å bruke like mål og målemetoder i undersøkelser i ulike utvalg vil resultatene kunne sammenliknes over tid, mellom grupper (eldre og yngre, hjemmeboende og sykehjemspasienter) og mellom land. Det inkluderes i større grad enn tidligere objektive tester av funksjonsnivået hos eldre.
Foreløpig ser det ikke ut til at vi kan ha forventninger om bedre helse hos eldre i fremtiden – et lengre liv er altså ikke nødvendigvis ensbetydende med et lengre liv med god helse. Men tallene er usikre. Nye undersøkelser er nødvendig for å få økt kunnskap om helsetrender hos eldre. I Norge er vi kommet kortere innen aldersforskning enn de andre skandinaviske land.
