1 500 pasienter ble skjermet i voksenpsykiatrien i 2009. Skjerming er vanligst i akuttpsykiatrien og går ut på at pasienten skjermes fra resten av avdelingen ved å henvises til rom eller avsnitt som er atskilt fra fellesrom. Behandlingsmetoden ble innført for å beskytte sårbare pasienter og hjelpe dem til å reetablere mellommenneskelige relasjoner. Det er ikke det samme som isolat, og det er heller ikke ment som straff eller tvang. Eller er det det?
- Metoden har mer tvangs- og isolatpreg, særlig for pasientene, enn opprinnelig intendert, sier Reidun Norvoll.
Ullent og mangetydig
I en litteraturstudie Norvoll og medarbeidere har gjort, og som publiseres i Tidsskriftet nr. 1/2015, konkluderes det med at forskningen er mangelfull, og at behandlingen både er omdiskutert og brukes og tolkes ulikt.
- Vi ser at man bygger skjermingsrommene litt ulikt, det organiseres og gjøres ulikt, og det er også mange grader av skjerming. Det gjør at skjerming blir et ullent og litt mangetydig begrep, noe som vanskeliggjør vurderingene. For noen pasienter er skjerming til hjelp, andre forteller at det ikke hjelper eller kan forverre de psykiske plagene, sier Norvoll.
Den menneskelige kontakten
Professor i psykiatri ved Universitetet i Oslo, Svein Friis, var med på å innføre skjerming i norsk akuttpsykiatri på begynnelsen av 80-tallet. Det viktige var, forteller han, å hjelpe pasienten til å finne igjen seg selv og å utvikle mellommenneskelige relasjoner. Verktøyene var grensesetting, menneskelig kontakt og ikke minst tid. Men utover i 80-årene ble denne forutsetningen gradvis underminert, skriver han i en lederartikkel. Akuttavdelingene måtte skrive ut pasientene stadig raskere.
- Det hadde naturligvis en god del fordeler, men vi så jo at det gradvis ble en økning i reinnleggelser. Det gjorde også noe med selve miljøet i avdelingen. Gradvis ble formålet for skjermingen dreid fra behandling til kontroll, sier Friis.
Store variasjoner
Varigheten på skjermingen varierer mye, fra en time til uker, måneder og i visse tilfelle år. Indikasjonen varierer også, men dreier seg ofte om reduksjon av stimuli, observasjon, selvskading, uro og avvikende atferd. Interiøret i skjermingsrommet er ofte nakent, og det beskrives både formell og uformell bruk av fysisk makt for å overholde innelukkingen.
Norvoll påpeker at skjermingsdebatten har ført til flere lovendringer, men at det er behov for en sterkere faglig klinisk og etisk debatt, samt mer forskning rundt bedre bruk av skjerming. Det er det nasjonale Akuttnettverket nå i gang med.
Bekymret
Svein Friis er bekymret over utviklingen i helsevesenet og kravet til hurtigtogsfart.
- Jeg er bekymret for denne ekspressfarten. Det er vanskelig å måle kvaliteten av en relasjon, og derfor havner relasjonen lett i skyggen av krav til produksjon og dokumentasjon. Det kan føre til at vi nøyer oss med å behandle symptomer og atferd, men forsømmer å behandle det lidende mennesket, sier Friis.
