VIDEO
Da jeg var 17-18 år gammel prøvde jeg meg som pleieassistent på sjukeheimen i bygda. Bestyrerinnen ønsket seg en mann blant kvinnelige ansatte. Møtet med pasientene og helsevesenet ble skjebnesvangert. Jeg forkastet planene om å bli journalist og fikk lyst til å bli lege – og har ikke angret.
Etter studier i Bergen der jeg ved siden av, bokstavelig talt, luktet på kreftforskning i form av tidlig påvisning av tykktarmskreft ved avføringsanalyser, ble det turnustjeneste på Voss. Et oversiktlig sykehus der turnuslegen på vakt var eneste lege til å ta imot pasienter etter kl 15. Jeg trivdes godt. Da turen gikk til distriktsturnus i Gol, ble det klart at allmennmedisin var et fag med appell til meg: Et fag der en sto i førstelinjen og måtte ta imot det som oppsto av skader og sykdom i en usortert allmennmedisinsk praksis et godt stykke fra nærmeste sykehus. I tillegg hadde jeg en svært belest og flink kliniker som mentor. Jeg forsto da at jeg i allmennmedisin aldri ville få en kjedelig dag på jobb og trolig aldri bli utlært.
Hallingdal har et engasjert allmennlegekorps som gjennom engasjementet rundt det lokalmedisinske senteret på Hallingdal sjukestugu og kommunale akutte døgnplasser holder ideen om distriktslegen og allmennmedisinsk akuttmedisin i hevd, og vi har et gjensidig, godt samarbeid med Ringerike sykehus.
Jeg har stor glede av å være tillitsvalgt i Legeforeningen, både faglig og politisk, men er først og fremst kliniker. Jeg føler meg privilegert som arbeider som fastlege i hjembygda. Vi er et godt team ved Nesbyen legesenter der veiledning av turnusleger og studenter er krydder i hverdagen, men det er pasientmøtene som gir energi.
Se videointervju her:
http://legeforeningen.no/derfor
