Det er fullstendig urealistisk at direktoratets egne spesialitetsråd vil levere en ærlig og oppriktig kritikk av virksomheter som eies av staten.
I Norge har vi 45 medisinske spesialiteter. For hver spesialitet har Legeforeningen opprettet en spesialitetskomité med kolleger som frivillig er med på å sikre at spesialistutdanningen holder høy nok kvalitet. Komiteene foreslår endringer av de faglige kravene, gir råd til Helsedirektoratet om hvilke avdelinger som er egnet til å drive spesialisering og sist, men ikke minst, besøker de avdelinger og snakker med leger i spesialisering om alt det som har med spesialiseringsopplegget å gjøre.
For snart fire år siden overtok Helsedirektoratet godkjenningen av alle nye legespesialister, noe Legeforeningen svært lenge hadde hatt delegert ansvar for. Overgangen var ikke uproblematisk. Det som tidligere var gratis koster nå 4 500 kroner. Den første tiden fikk vi en god del klager på lang saksbehandlingstid. Det ble særlig et problem for fastleger som trengte resertifisering innen en viss frist. Vi mener at spesialitetskomiteene i større grad enn i dag bør brukes som konsulenter, fordi komiteene består av aktive klinikere, det vil si fagfolk som er mer oppdaterte innenfor sine felt, enn det Helsedirektoratet kan stille opp med. Men disse diskusjonene er avsluttet, og Legeforeningen ønsker ingen omkamper på dette.
Det vi derimot ønsker kamp på er spesialitetskomiteenes rolle. Og da mener jeg særlig rollen som kvalitetssikrer av norsk spesialistutdanning. Helsedirektoratet er ferdig med sin rapport om spesialistutdanning og spesialitetsstruktur. Rapporten ble nærmest i smug sendt til departementet, og i dagene rundt oversendelsen var det ikke mulig å finne den på direktoratets hjemmesider. En av hovedideene til direktoratet er at de selv skal overta mer ansvar for spesialistutdanningen – gjerne i form av egen etat for dette. De vil i den forbindelse etablere egne spesialitetsråd der Legeforeningen kan inviteres til å foreslå en egnet person, mens også brukere og byråkrater skal sitte i gruppene for å sikre breddesynet på saken.
Vi stiller da spørsmålene: hvordan passer dette med regjeringens plan for forenkling og forbedring av offentlig sektor, siden all erfaring viser at etablering av nye statlige organer er det samme som relativt rask byråkrativekst. Og hvordan passer det overens med stadig sterkere krav til høy kvalitet?
Om staten oppretter egne spesialitetsråd er besøkene til avdelinger rundt om i landet det første som vil utgå. Det er fullstendig urealistisk at direktoratets egne spesialitetsråd vil levere en ærlig og oppriktig kritikk av virksomheter som eies av staten og med helseministeren med alle sine politiske mål og hensyn, som toppsjef.
Feltbesøkene Legeforeningens spesialitetskomiteer reiser ut på har stor betydning. Når komiteene kommer med sine råd og uttalelser om spesialistutdanningen lokalt blir det både lagt merke til og forandringer blir gjort. Vi har sett mange eksempler på at disse besøkene også har vært avgjørende for å få ordnet opp i dårlige utdanningsforhold og konflikter, fordi konfliktene går ut over kvaliteten på spesialistutdanningen og dermed kvaliteten på behandlingen.
Spesialitetskomiteene er verdifulle juveler i en helsetjeneste preget av kapasitetsproblemer. Ved å forsøke å eliminere det viktige arbeidet spesialitetskomiteene gjør, signaliserer Helsedirektoratet at de mener kvalitetssikring av spesialistutdanning kan nedprioriteres.
