Originalartikkelen «Skriftlig legemiddelreklame – fremdeles ikke til å stole på?» (1) og boken Aging Bones (2) har i prinsippet samme budskap, nemlig at legemiddelindustrien feilinformerer. Jeg har anmeldt boken i Tidsskriftet (3), og påpekt at boken ikke er objektiv. Jeg mener at det samme gjelder for originalartikkelen (1). Min bakgrunn for å mene noe om dette er et blant annet et vel 20 år langt samarbeide med legemiddelindustrien, hovedsakelig som utprøver (principal investigator) i fase 3-utprøvninger av bruddforebyggende medikamenter. Jeg deltar i utarbeidelse av sluttrapporter fra studiene.
Budskapet i originalartikkelen var at vel halvparten av påstandene i reklamen var korrekte og klinisk relevante. Denne påstanden kan fortolkes som at nær halvparten av påstandene er feilaktige. De faktiske funn var: Andelen korrekte påstander vurdert som relevante var 56 %. Ytterligere 14 % var korrekte, men vurdert til ikke å ha klinisk relevans. Andelen korrekte opplysninger var altså minst 70 %. Om 14 % manglet klinisk relevans kan diskuteres. Som nylig diskutert i Tidsskriftet, må vi ofte ty til ekspertbaserte vurderinger (4). Til det trenger vi også de «ikke-harde» endepunktene. Slik sett vil jeg mene at disse 14 % mest sannsynlig også er relevante. Da gjenstår altså 30 % av opplysninger som enten kan være feilaktige eller irrelevante. Det burde de to sisteforfatterne ha kompetanse til å si noe om.
Neste poenget i artikkelen, så vel som i boken, er opplysningen om at legemiddelindustrien betaler for utprøvningene av medikamentene. Underliggende menes at industrien kan påvirke resultatene, som derfor ikke kan stoles på. Slik jeg kjenner praksis og retningslinjer for de medikamentutprøvninger som har vært utført de siste årene, er muligheten for en slik manipulering liten. Som utprøver får man full informasjon om de relevante forhold, og vi får regelmessige rapporter om alle negative hendelser. Det er kompetente medisinske fagpersoner samt en gruppe utprøvere som er ansvarlig for de endelige rapportene. Slik jeg kjenner denne prosessen, må skylden legges på oss fagpersoner hvis rapportene er feilaktige, villedende eller har utelatt negative funn.
En nylig publisert artikkel konkluderer forøvrig med likhet i resultatene i arbeider sponset av legemiddelindustrien og arbeider betalt av uavhengige institusjoner (5).
