Dahlberg & Dahl har kloke kommentarer til min leder. De synes imidlertid ikke helt å ha fått med seg at jeg fant deres artikkel både «spennende» og «utfordrende», og at de problematiserte «de etiske og rettslige dilemmaene helsepersonell kan komme opp i».
Det er utvilsomt slik at så vel Bahus & Førde (1) samt Frøland (2) ønsket utvidede tvangsfullmakter, mens jeg nettopp poengterte at Dahlberg & Dahl aksepterte gjeldende lovgivning, og like fullt stilte spørsmål ved klokskapen i den valgte reguleringsmåten. Jeg beklager derfor at mine formuleringer kunne tolkes slik at jeg tilla dem meninger de ikke ga uttrykk for. Dette har de nå presisert.
I helseretten er det gjennom de siste tiårene gitt stadig flere tvangshjemler, og jeg pekte innledningsvis i lederen på de mange lovene med slike hjemler. Jeg er derfor uenig i deres utsagn om at det ikke er holdepunkter for en økning av paternalistiske trekk i helselovgivningen. De fleste reglene som åpner for paternalistisk inngripen, er basert på balanserte avveininger.
Deres eksempel om at dødsmåte har betydning for inngrepsplikt eller ikke, finner jeg uten interesse i denne sammenhengen. De synes å ønske en lovgivning som gir svar på alle mulige situasjoner i klinikken. Slik vil aldri helselovgivningen kunne bli. Det er godt mulig at avveiningen mellom inngrepsplikt etter helsepersonellovens § 7 og pasient- og brukerrettighetslovens § 4-9 kunne vært utformet bedre, men neppe mer konkret. Der gjenstår en uenighet.
De avslutter kommentaren med et retorisk spørsmål: «Er Syse av den oppfatning at valg av dødsmåte virkelig er et godt kriterium for å avgrense hjelpeplikten?». Svaret er nei. For å komme til et slikt spørsmål har de tolket lederen mer vrangvillig enn jeg har tolket deres spennende og utfordrende artikkel om en sultestreikende asylsøker.
