Takk til Sebastian von Hofacker for en interessant kommentar. Først om hvilken anledning som er passende for å ta opp slike spørsmål med pasienten: Både Mullick og den norske veilederen om beslutninger om livsforlengende behandling setter opp lister over situasjoner der det anbefales å ta opp spørsmål om behandling mot livets slutt (1, 2). I vår studie var det egentlig ingen anledning. Likevel ble tilbudet om en samtale godt mottatt og satt pris på i ettertid. Kanskje vi er for opptatt av å finne en passende anledning, og derfor skjer det alt for sjeldent?
Det kan se ut som om livstestamenter som pasienten selv fyller ut ikke får veldig stor innflytelse på den behandling de faktisk får mot livets slutt (3). Kanskje har den prosessen som kalles «advance care planning», som vi forslår skal hete forhåndssamtaler på norsk, større mulighet for virkelig å gi innflytelse på behandling av pasienter som ikke selv kan være med på beslutningene? Man kan kanskje si at de forhåndssamtalene vi gjennomførte bare var oppstarten av en planlegging av behandling mot livets slutt. Kanskje burde de vært fulgt opp, også med tilbud om å involvere familien for de som ønsket det? Murtaghs skjema, som vi brukte som basis for samtalen, inneholder ikke noe spørsmål om stedfortreder (4). Det er en svakhet. Spørsmålet om hvem vi skal rådføre oss med hvis du selv mister evnen til å være med på beslutninger, hører med.
Det er ikke sikkert at det ene eller andre lovgrunnlag er det som gir mest utslag på omfanget av forhåndssamtaler og som har innflytelse på hvordan pasientene blir behandlet. USA har hatt lovhjemlet mulighet for livstestamenter siden 1991. I Norge har det ingen plass i helselovgivningen. Kanskje det von Hofacker nevner til slutt kan bety mest? Hvis slike forhåndssamtaler var en kjent sak i befolkningen, noe en ventet legen ville ta opp med en og som en derved også diskuterte i familien, ville det betydd mye for utbredelsen av slike samtaler. Det er ganske sikkert at langt flere ønsker slike samtaler enn dem som får det.
