Erlend Hem skriver på lederplass i Tidsskriftet nr. 1/2015 om at mye er ved det samme innen medisinen, på tross av formuleringer som at «det foregår en rivende utvikling» (1). Som vanlig er hans tekst meget lesverdig.
Jeg har likevel lyst til å korrigere en oppfatning av at spesielt ved lungekreft er lite skjedd – et eksempel som ofte brukes. Siden lungekreft står for det største leveårstapet i Norge, er det vesentlig å ha oppdatert informasjon om denne sykdommen (2). Hem skriver at «femårs relativ overlevelse for alle stadier av lungekreft er drøyt 10 %, og prognosen er nær uendret de siste 40 år». Ifølge data fra Kreftregisteret (oppgitt på forespørsel) har median overlevelse for kvinner med lungekreft økt fra 7,1 måneder i 2002 til 10,8 måneder i 2012. For menn økte overlevelsen fra 5,4 måneder til 7,9 måneder. Altså en økning på 52 % for kvinner og 46 % for menn. Videre var det i 2002 17,6 % av kvinner og 14,3 % av menn som var i live to år etter lungekreftdiagnosen, mens det i 2012 var henholdsvis 31,5 % og 25,8 % som levde like lenge. Relativ femårsoverlevelse var i 2012 19,3 % for kvinner og 14,3 % for menn.
Det er mange årsaker til denne bedringen, men trolig har molekylærbiologisk kunnskap frembrakt blant annet gjennom HUGO-prosjektet allerede vært bidragsytende (3). Mange av oss har nok en noe mer optimistisk holdning enn Hem til hva som fortsatt kan komme ut av denne type forskning. Selvsagt er det langt frem til at man kan si seg fornøyd med resultatene, men at det har vært en ganske tydelig bedring bare over de siste ti år bør ikke underslås (4). Og ikke minst – denne forbedringen kommer på tross av at en relativt liten andel av kreftforskningsmidlene blir lungekreftpasientene til del, som tydelig vist av Leira i Tidsskriftet nylig (5).
