Arne Høiseth svarer på et innlegg av John-Arne Skolbekken, som sto på trykk i Tidsskriftet nr. 5/2015: John-Arne Skolbekken misliker at jeg beskriver Gerald N Grobs bok, «Aging bones», som historieforvrengning (1, 2). Jeg vil utdype min oppfatning: Grob har gitt en beskrivelse av seg selv og sin bakgrunn hvor han ikke legger skjul på at han lar sine holdninger ha en innflytelse på sin vitenskap, som er historie (3). Dette mener jeg er et dårlig utgangspunkt for en forsker, som bør være en nøytral premissleverandør.
I bokens «preface» skriver Grob at han ved flere anledninger har presentert sine «findings on the history of osteoporosis» foran leger og fortsetter: «most of those in attendance proved to be less than perceptive. It was difficult for them to accept an anlysis that raised questions about validity of a diagnostic cathegory that seemes to be given, the usefulness of screening, or the effectiveness of pharmacotheraphy. Nor did they accept my claim that the effectiveness of pharmaceutical industry on medical practice often resulted in harm rather than good» (4).
Skal påstandene Grob fremsetter ansees som valide, må han vise at han forstår og kan imøtegå de naturvitenskapelige premisser som legene baserer sine oppfatninger på. Disse premissene går imidlertid ikke Grob inn på, bortsett fra å henvise til en del kommentarartikler. Uten en fremstilling også av legenes premisser, synes jeg hans fremstilling gir et ensidig og forvrengt bilde av de faktiske forhold. Grob formidler et syn som stiller oss leger, som har tro på nytten av medikamentell bruddforebyggende behandling, i et dårlig lys. Dette gjør han, slik jeg ser det, ved en å underslå viktige sider ved denne historien.
Som Skolbekken anfører, baserer Grob seg på et betydelig antall referanser. Dette er hovedsakelig referanser til administrative dokumenter eller kommentarer, ikke naturvitenskapelige originalarbeider. Grob påpeker også at mange leger uttrykte «a belief that a partnership between pharmaceutical firms, researchers, and clinicians could benefit both patients and their physicians.» Tar legene feil også når det gjelder dette? Det dokumenteres ikke, ut over anekdotiske tilfeller.
Skolbekken påpeker at boken er utgitt av et vel ansett forlag knyttet til ett av de mest kjente universiteter i USA. I «Acknowledgements» nevner Grob en del personer han har støttet seg til. Ingen av disse har medisinskfaglig eller naturvitenskapelige kvalifikasjoner. Det burde vært et akademisk fundert forlags opplagte oppgave å sørge for en slik balanse.
Jeg fastholder at boken gir en ensidig og forvrengt beskrivelse av vårt arbeid med å redusere forekomsten av klinisk betydningsfulle beinbrudd. Grobs påpekning av at hans såkalte funn møter skepsis hos majoriteten av leger forteller meg at det er en sunn holdning blant leger.
