Jeg oppfatter dette «skråblikk» som treffende, og kanskje en mer presis beskrivelse av sykehusene enn myndighetene selv noen gang kommer til å kunne gi (1). Dette er ikke tilslørt med statistikk, ut fra tall og tellinger, som for pasientens ve og vel er uten betydning. Det er likevel tall som er av betydning for fremstillingen: Det «utall» skjema og deres vei gjennom systemene, som ender opp i scannet versjon langt inne i et eller annet dårlig elektronisk system.
Vi er nok mange som kjenner at lysta til å gå på jobb synker. Vi blir langt mer slitne av arbeidsbetingelsene og klinikkens utvikling med prosedyrer, og få anledninger til å møte pasienten som et «helt menneske». Legeforeningen har beregnet at nye tidstyver har redusert klinisk arbeidstid, fra nær 60 % til ned mot 40 % (2). Om vi sier 25 % av 13 000 legeårsverk i sykehus, vil grovt regnet 3 000 leger være «satt ut av spill». Når «prosedyrene» i pasientmøtene er foretatt, så er det ingen tid igjen til samtale.
Vi spesialiseres, både etter diagnose og arbeidsoppgave, i psykiatri som i somatikk. Vi skal se på en liten del av kroppen, høre en liten del av historien, si farvel og be pasienten få en ny henvisning om det er noe mer. Beslutningstakerne og deres konsulenter befinner seg langt fra legen og pasienten, som sjelden blir spurt om hva de trenger mest. Det er tungt å ha liten innflytelse på kvaliteten i eget arbeid.
Som lokal tillitsvalgt er det min erfaring at systemet og ledelsesstrukturen reduserer og lammer kollegialt samhold og fagpolitisk engasjement. Mange som ikke kan «gå over» og finne tid til pasienter og faglig inspirasjon i privat sykehus, må kanskje vente på sin «lønn i himmelen». Jeg har nylig fått tilbud om å abonnere på «Vi over 60», så jeg skal finne min «lønn for strev» i KLP, og at jeg er gammel nok til en brukbar ytelse fra Folketrygden, og dette så rask som mulig. Dette er stikk i strid regjeringens målsetting om at vi som høyt kompetente spesialister, med potensiale til å bli enda dyktigere, skal jobbe til vi runder 70 år og litt til.
Med unntak av møtet med pasientene, er mitt sterkeste engasjement i dag «mot systemet» og for bedre løsninger – en kamp jeg er dømt til å tape.
