Biomekaniske studier av fikserte lårhalsbrudd

Stabiliteten etter skrueosteosyntese av lårhalsbrudd bedres noe ved å låse skruene sammen i en lateral støtteplate.

Trude Basso. Foto: Geir Mogen

Kun 40   % av pasienter med lårhalsbrudd oppnår sitt tidligere funksjonsnivå. Årsakene til redusert funksjon er blant annet smerte og endret biomekanikk i hoften. Begge disse faktorene er relatert til osteosyntesen.

I mitt doktorgradsarbeid har vi evaluert skrueosteosyntese med eller uten en ny låseplate for fiksering av lårhalsbrudd uten feilstilling. Eksperimentene ble utført i humane kadaverbein ved bruk av en hoftesimulator bygd for å gjenskape belastningen over hofteleddet. Låseplaten reduserte både deformasjon av knokkelen og mikrobevegelser over frakturen. Likevel så vi at forbedringen var så liten at det er usikkert om bruk av låseplate vil ha noen klinisk betydning. Våre studier tyder på at egenskaper ved selve knokkelen er viktigere enn valg av implantat for å bevare hoftens biomekanikk.

Videre evaluerte vi den kliniske relevansen av biomekaniske hoftebruddseksperimenter. Syntetiske lårbein blir stadig oftere brukt som erstatning for humane kadaverbein. Vi sammenliknet humane kadaverbein og syntetiske lårbein og fant at sistnevnte ikke gir relevante resultater og derfor ikke bør benyttes i slike eksperimenter. Så langt det lar seg gjøre bør hoftebruddseksperimenter gjenspeile den kliniske situasjonen. Det bør benyttes humane kadaverbein som påføres relevante frakturlinjer og belastes med fysiologiske krefter. Eksperimenter som ikke tar hensyn til dette, har begrenset overføringsverdi til klinisk praksis.