Kjell Noreik
Professor dr.med. Kjell Noreik døde 1.1. 2015. Han var i fullt arbeid til det siste. I ham har norsk medisin mistet en allsidig, begavet og bredt orientert lege og samfunnsmedisinsk forsker.
Han ble født 28.7. 1929 i Oslo, ble cand.med. i 1954 og dr.med. i 1969 ved Universitetet i Oslo. Etter flere års virksomhet ved psykiatriske avdelinger i Oslo-området ble han spesialist i psykiatri i 1962. Han var i mange år overlege ved Dikemark sykehus. I 1960-årene utførte han banebrytende forskning over langtidsforløpet ved funksjonelle psykoser, basert på personlige etterundersøkelser av nær 2 000 tidligere innlagte.
Disse undersøkelsene er blitt grunnpilarer for innsiktene i prognosene ved psykose. For denne forskningen fikk han både ærespriser og H.M. Kongens gullmedalje, både i 1969 og i 1977. Den hadde neppe latt seg gjennomføre i dag.
I 1974 ble han dosent og senere professor i sosialmedisin ved Universitetet i Oslo. Han var med på å utforme og formidle det tverrfaglige sosialmedisinske problemområdet. Her kom hans utpregede selvstendige orienteringsevne til sin rett. Både som klinisk lærer, forsker og sosialpolitisk veileder formulerte han det medisinske perspektivet på samtidens og velferdspolitikkens sosiale utfordringer bedre enn de fleste.
Han ble en sentral formidler av kunnskap og praksis innenfor det stadig viktigere sosialmedisinske området. Som sosialmedisiner dreide han sin forskningsiver over på uførhet, attføring og sosialrettslige temaer. Sine funn publiserte han i nær hundre artikler om ofte omstridte temaer. Han var medlem av flere komiteer og utvalg, bl.a. Den rettsmedisinske kommisjon, hvor han en periode var formann i den psykiatriske gruppen.
Som person og pedagog var han stillfaren, tolerant og raus av vesen. Hans faglige og pedagogiske virksomhet var preget av hans evne til selvstendig orientering i et fagområde under stadig endring og utvidelse. Han hadde mye å lære bort, særlig om de vanskeligste konsultasjonene.
Han hadde en fin humoristisk sans, men var aldri humoristisk på andres bekostning. Han kommuniserte like godt med alle, uavhengig av sosial status, og var både faglig og menneskelig en god rollemodell for legestudentene han underviste.
Kjell Noreik viste hele sitt liv en spesiell evne til å ta vare på familien han hadde rundt seg. Den samme omsorg og ivaretakelse viste han sine pasienter og medarbeidere.
Våre varmeste tanker går først og fremst til hans to sønner, Harald og Einar, samt til svigerbarn, barnebarn og hans søster Bjørg.
Vi – hans medarbeidere gjennom mange år – lyser fred over hans minne.
