For noen år siden ryddet jeg i gamle esker fra egen barndom. Det slo det meg at det globale pensum med barnekonvensjonen, utjevning av ulikhet og det ukrenkelige menneskeverdet stod tidlig på pensumlisten.
Etter videregående meldte samfunns- og eksistensielle spørsmål seg, noe som resulterte i en cand. mag. fra historisk-filosofisk fakultet på Blindern. Mens jeg studerte jobbet jeg i et gratis idrettstilbud for barn på Tøyen, Kampen og Gamlebyen. Jeg ble sikker på at jeg ville jobbe for og med barn. I 1997 fikk jeg et kort feltarbeid til Uganda med Høyskolen i Oslo. Det ble et vendepunkt. Jeg fikk en følelse at jeg også måtte forstå det samfunnsmedisinske og medisinsk-biologiske. Jeg husker jeg tenkte: «Barn dør av diaré i dag. Det er for dumt, jeg må virkelig skjønne mer av dette».
Jeg begynte på medisin i Bergen samme høst. Sjette året var det et ett-ukes kurs i internasjonal helse ledet av forskere ved Senter for internasjonal helse (SIH). Jeg fikk en merkelig følelse av at ting falt på plass. Jeg kom på venteliste til turnus og kontaktet en av professorene ved SIH, Thorkild Tylleskär, som jeg visste hadde prosjekter på gang i Øst-Uganda. Det ble starten på et 12 års langt engasjement med forskning. Postdoc-opphold i Cape Town, flere feltarbeid i Uganda med kvantitative og kvalitative metoder, deltakelse i flere randomiserte forsøk og kohort-studier i et internasjonalt nettverk (PROMISE) i temaene barneernæring og vekststudie. Smitte av HIV fra mor til barn og utvikling og mental helse hos barn. Jeg er også halvveis i spesialisering i barne- og ungdomspsykiatri, et fantastisk fag, og ønsker å kombinere klinikk og forskning i global helse fremover.
Se videointervju her:
http://legeforeningen.no/derfor
