Takk til Jørgen G. Bramness for en mer nyansert beskrivelse av cannabis enn det som har kommet frem tidligere (1). Jeg sliter likevel med noen av konklusjonene, først og fremst frykten for feildosering. Cannabis har svært lav giftighet. Virkningen er svært individuell, og må derfor måles på respons. Derfor er det omtrent umulig å skape en «riktig» dosering. Å kaste barnet ut med badevannet av den grunn, må kunne kalles medisinsk vanetenkning. Man har faktisk med en medisinplante å gjøre. At medisinsk vanetenkning har ført oss bort fra naturmedisinen er dessverre et faktum, og hvis jeg har noe negativt å tilføye til Bramness’ kronikk, så er det at han med sin holdning langt på vei avskriver bruken av medisinplanter.
Store deler av moderne medisin bygger på kunnskap vi har fått fra naturen. Et eksempel på dette er salisylsyre, som i sin syntetiske form actylsalisylsyre kan brukes som et blodfortynnende middel. Problemet med acetylsalisylsyre er at det er veldig skadelig for slimhinnene i magen, og kan skape magekatarr og magesår. Salisylsyre inntatt som mjødurt-te skal i folkemedisinen virke mot magesår og sure oppstøt, men har den samme blodfortynnende effekten. Mjødurt kan i følge folkemedisinen drikkes som en hvilken som helst te hver dag uten bivirkningene fra acetylsalisylsyre (2). Mjødurt brukes til saft og gele, og jeg har ikke hørt om andre bivirkninger enn at det gir reaksjon for dem som er overfølsomme for salisylsyre.
Hvorfor velger da skolemedisinen acetylsalisylsyre? Nettopp på grunn av det Bramness bruker som argumenter mot cannabis. Det blir lettere å dosere i sin kjemiske form. Det virker også mye fortere, og er derfor mer effektivt. Jeg er overbevist om at det finnes noen kommersielle årsaker i tillegg, men jeg ønsker ikke å bli plassert som konspirasjonsteoretiker, så jeg lar det ligge.
Det er med andre ord mye enklere for legen å gi en pille, selv om den kanskje er mer skadelig. Er dette mer medisinsk holdbart? Det vi tross alt sitter igjen med etter hundrevis av forskningsrapporter om cannabis, er at skadevirkningene er så diffuse at man knapt kan bli enige om dem. Hvorfor er det da så vanskelig å tillate en litt mer eksperimentell tilnærming? Avhengighetsfaren mener jeg er overspilt. Fysisk avhengighet er fraværende, og psykisk avhengighet henger først og fremst sammen med hvor positivt man opplever virkningen. Redselen for at man skulle oppleve noe positivt blir jo nesten gammeltestamentlig.
Når Bramness trekker sin konklusjon; at det er en dårlig idé å gi planten medisinsk status, vil jeg likevel rose ham for den pragmatiske holdningen han har til et regulert salg av drogen som rusmiddel. Det gir i det minste folk muligheten til selv å velge om man vil prøve cannabis som medisin. Så alt i alt er jeg meget glad for at Bramness flagger dette standpunktet.
