Det var kliniker jeg skulle bli, pediater, kirurg, gynekolog – eller kanskje allmennlege? Men jeg kunne også tenke meg å studere mer – kanskje forske. Da jeg søkte jobber etter noen år med turnus, militærtjeneste og en utrolig lærerik tid ved legevakten i Oslo fikk jeg høre om krybbedødsforskningen ved Rettsmedisinsk institutt. Jeg møtte professor Torleiv Ole Rognum og ble inspirert til å gå i gang med et forskningsprosjekt. For å forstå krybbedød var det nyttig å lære hvordan barnedødsfall ble undersøkt. Da måtte jeg lære å delta ved obduksjoner.
Det tok et halvt år før jeg vendte meg til å foreta obduksjoner. Den tekniske delen av arbeidet – å føre skalpellen – fikk jeg sving på etter hvert, men det var krevende å møte døden hver dag på jobben. Det var vanskelig å forsone seg med at døden innhenter oss alle og kan komme når man minst venter det. Jeg hadde nylig opplevd at min far døde plutselig og jeg innså hvor skjørt livet er. Jeg opplevde at en kvinne ble overkjørt av trikken ved Rikshospitalet fem minutter etter at jeg hadde syklet over de samme trikkeskinnene. Dagen etter undersøkte jeg avdøde på obduksjonsbordet. Det gjorde inntrykk.
Det var – og er fortsatt – krevende å sette seg inn hvordan mennesker brått dør, mister livet i meningsløse ulykker, eller lever i krevende omgivelser og går til grunne. Det er krevende, men det er også fascinerende. Det som gjør jobben som rettsmedisiner fin, er at man etter hvert forstår hvor viktig jobben er. For politiets arbeid, for rettssikkerheten, for pårørende som venter på svar. Og så ligger det en enorm mulighet i at den kunnskapen som genereres ved obduksjonsbordet kan benyttes til å forebygge død og forhindre lidelse.
Se videointervju her: http://legeforeningen.no/derfor
