Ingenting skremmer meg mer enn tanken på at om noen år er det forventet at jeg skal ta kontrollen i møte med en akutt dårlig pasient.
Inger Heimdal Stenseng med Gerd og to medstudenter. Foto privat
– Skrekkscenarioet er å havne på førstesiden av VG: «Avvist på akuttmottaket – døde i konas armer.» I noen situasjoner er det faktisk ikke tillat å gjøre feil, og NTNU og St. Olavs Hospital har en kjempestor oppgave med å utdanne leger som ikke lager slike avisoverskrifter.
Mitt møte med Gerd
For noen uker siden var jeg på Medisinsk SimulatorSenter for første gang. SimulatorSenteret drives av kliniske leger og sykepleiere i et samarbeid mellom Helse Midt-Norge, NTNU og St. Olavs Hospital. På senteret ble vi mottatt av to sykepleiere som ønsket oss velkommen. De fortalte at vi snart skulle møte Gerd, en litt spesiell pasient.
Sammen med to medstudenter traff jeg Gerd i et rom fylt med alt nødvendig medisinsk utstyr. Gerd kunne snakke, hun hadde følbar puls på hånden og i lysken og det var mulig å lytte på både hjerte og lunger. I tillegg hadde hun innlagt venekanyle og ga uttrykk for om hun var cyanotisk eller ikke. Gerd var for meg så virkelig at jeg uten å stusse over det gikk bort til henne og presenterte meg selv. Det var tydelig at Gerd var veldig syk og trengte hjelp.
Godt samarbeid viktig
Jeg lærte to ting i møtet med Gerd. Det første er hvor viktig det er at legen er en tydelig leder med solid medisinsk kompetanse som gjenkjenner viktige symptomer og klarer å holde seg rolig. Det hjelper ikke at jeg har pugget symptomer med forklarende patofysiologi, funn, behandlingsindikasjoner, prevalens og insidens på akutt hjerteinfarkt hvis jeg ikke kjenner igjen tilstanden når jeg står ansikt til ansikt med den. Den ekte Gerd skal være takknemlig for at legen hun møter om noen år i et akuttmottak allerede har prøvd seg i en situasjon der det var ufarlig å gjøre grove feil, og har hatt muligheten til å diskutere dem med dyktige leger og sykepleiere i etterkant. Det har jeg lært mye av.
Det andre jeg lærte i møtet med Gerd er hvor effektivt medisinsk behandling kan være når leger og sykepleiere samarbeider. Sykepleieren som var med oss hjalp til med å ta nødvendige prøver og hentet alt utstyret vi trengte. Vi har forskjellig spisskompetanse, og en god pasientbehandling avhenger av at vi har tillitt til hverandre.
Tilslutt vil jeg ønske Legeforeningens landsstyremøte velkommen til Trondheim i mai. Ikke bare vinner vi Nobelprisen i medisin og fysiologi på vårt beste, vi kan også samarbeide på tvers av institusjoner og profesjoner. Resultatet er læringsaktiviteter i verdensklasse.
