Medisinske funn etter voldtekt

Klamydia ble sjelden påvist, det var vanlig med funn av etanol, og sporsikringsanalyse og moderat skade på fornærmedes kropp predikerte tiltale i voldtektssakene.

Cecilie Therese Hagemann. Foto: Ingrid Volløyhaug

Overgrepsmottaket ved St. Olavs hospital i Trondheim har siden 1989 tilbudt helsehjelp og rettsmedisinsk undersøkelse til dem som har vært utsatt for seksuelle overgrep. Utbredelse av seksuelt overførte infeksjoner og hvilke toksikologiske agenser som kan påvises etter voldtekt i Norge har hittil vært lite studert. Det er dessuten begrenset kunnskap om hvorvidt politiet og rettsvesenet har benyttet seg av medisinsk informasjon.

Formålet med studien var å beskrive forekomsten av seksuelt overførbare infeksjoner og toksikologiske prøvesvar samt skader og funn av sæd og DNA hos fornærmede. Er det sammenheng mellom medisinske funn og rettslig utfall i voldtektssakene?

I doktorarbeidet mitt ble data fra sykehus- og politijournaler for perioden 1997 – 2010 innhentet.

9 % fikk påvist seksuelt overførte infeksjoner, men bare et fåtall var blitt smittet under overgrepet. 22 % mistenkte at de hadde vært utsatt for ufrivillig påført bedøvelse. Noen av disse testet positivt for sedativer, men vi kunne som regel ikke utelukke frivillig inntak. 85 % av dem som ble testet innen 12 timer fikk påvist etanol i blodet – alkoholkonsentrasjonen under overgrepet ble beregnet til gjennomsnittlig 1,9  ‰. Bare 11 % av de anmeldte voldtektssakene endte i retten. I disse sakene forelå det oftere sporsikringsanalyse og dokumentasjon på moderat skade på fornærmedes kropp enn i de sakene som ikke havnet i retten.

Både helsevesenet og politiet kan dra nytte av bedre samarbeid og utveksling av kunnskap for i siste instans å optimalisere forholdene for ofre for seksuelle overgrep.