Jeg ville nok heller ha blitt indianer. Med årene har jeg blitt «litt lege» i stedet for «bare lege» og balanserer livet bedre opp mot drømmen om å leve et liv litt nærmere naturen. Da jeg var i tenårene skjønte jeg nok ikke hva jeg helst ville. Det ble medisinstudiet i bratte og flotte Bergen, og ikke naturforvaltning på flate Ås.
Nå jobber jeg tre dager i uken på korttidsavdeling på sykehjem. Der har vi også samhandlingsreformens kommunale øyeblikkelig hjelp-plasser, og der passer jeg bra, jeg som spesialiserte meg i geriatri med forkjærlighet for eldre med akutt funksjonssvikt. I det tverrfaglige teamet fant vi årsaker og ga behandling til eldre med forvirring og fall. De mest spennende pasientene var de som ble funnet på gulvet der man verken hadde dekkende bakgrunnsinformasjon eller en pasient som kunne redegjøre for sykehistorie og symptomer. Arbeidet var spennende detektivarbeid.
Kjærligheten brakte meg ut på landet. Da ble det mere natur. Mere himmel. Mindre asfalt. Det ble for langt å pendle med elbil til sykehus, så jeg begynte heller å sykle elektrisk sykkel til sykehjemmet i nabokommunen. De dagene jeg ikke er der er jeg litt sauebonde og ganske mye fosterfar. Det er også utfordrende på mange måter. Vi har akkurat vært gjennom vår andre sesong med lamming og har akkurat hatt bruk for legeerfaring. Vi har brakt ett lam tilbake til livet ved sondeforing. Sonden kunne nok vært kjøpt på Felleskjøpet, men et urinveiskateter og en 50 ml sprøyte gjorde susen.
Det er like fantastisk å se livet, refleksene og mekanismene i naturen som i menneskekroppen.
Se videointervju her: http://legeforeningen.no/derfor
