De siste 13 årene har jeg vært fengselslege på Ila. Jeg er fastlege i Bærum og ble headhuntet til jobben i fengselet, en jobb ingen da ville ha. Jeg var usikker på om jeg torde ta den. Jeg hadde vært på sykebesøk der og ble temmelig preget av alle låste dører jeg måtte gjennom og trappene ned til sikkerhetsavdelingen, som ble kjent etter terrorhandlingen på Utøya.
Jeg var nysgjerrig på å være lege for innsatte som hadde gjort svært alvorlig kriminalitet. Det var en side av samfunnet jeg hadde lite erfaring med. Da jeg var lege i Botswana på 1980-tallet, var en av oppgavene å se til innsatte i landsbyfengselet. Deres forbrytelser var tyveri og mindre kriminalitet. Straffen var piskeslag og fengsel.
Tanken på å bli lege kom etter at jeg var innlagt på Bærum sykehus sommeren 1965 etter en mopedulykke. Jeg gikk glipp av Rolling Stones-konserten på Sjølyst, men fikk høre rocken gjennom de åpne vinduene på timanns-rommet.
Jeg studerte i Dublin der jeg traff kona mi, Harriet. De fire årene etter sykehusturnus arbeidet vi som distriktsleger i Vesterålen. Det var slitsomt, krevende og svært lærerikt. Det var ingen andre til å løse oppgavene enn oss. Møtet med det direkte, konfronterende vesterålske lynnet kunne være like krevende som det å arbeide under den afrikanske himmel med mennesker med et annet språk, hudfarge og kultur. Begge deler krever fleksibilitet, toleranse og respekt for den man møter.
Samtidig må man føle seg trygg nok til å stå for sine beslutninger og valg. Dette er egenskaper som man må ta i bruk i møte med innsatte som man vet har utført de mest opprørende handlinger.
Se videointervju her:
http://legeforeningen.no/derfor
