Da jeg valgte musikklinjen på gymnaset, så var ambisjonen om legeutdannelse åpenbart ikke sentral. Jeg hadde fokus på trivsel uten store ambisjoner og var innom flere yrkesfunderinger. I løpet av videregående ble medisin mitt høyeste ønske. Følgende momenter lå i potten: Jeg likte naturfag, jeg ville ha en sikker jobb, jeg ville ha med mennesker å gjøre og jeg ville bety en forskjell.
Uten kjennskap til helsevesenet, jobbet jeg et år som pleiemedhjelper. Det ga mersmak. Militær førstegangstjeneste gjorde meg selvstendig nok til utenlandsstudier. Etter tre viktige år i Dublin tok jeg de siste årene i Oslo og hadde blant annet Hans Asbjørn Holm med sin oppmerksomhet og fokuserte entusiasme som lektor.
Som indremedisiner og lungelege har utredning og behandling av pasienter med KOLS og lungekreft vært sentrale oppgaver. Jeg fikk fokus på tobakksforebyggende arbeid, fordi jeg til de grader så lidelse og død som klart kunne vært unngått. Jeg fikk også økende interesse for pasientopplæring- og dialog, kanskje påvirket av at mine foreldre var pedagoger. Så bød det seg muligheter for forskning på astmaskole og doktorgrad med midler fra Legeforeningens kvalitetssikringsfond. Jeg ble overrasket over hvor gøy det var å forske. Det krevde en blanding av pinlig nøyaktighet og kreativitet. Det passet meg.
Legeyrket har vært et lykketreff for meg. Jeg har fått bruke meg selv og lært meg å jobbe. Jeg trives i pasientdialogen, omsorgen og ansvaret og har et særdeles meningsfylt og utfordrende arbeid. Som forskningssjef kan jeg nok savne kliniske oppgaver, men samtidig er det utrolig inspirerende å bevege seg i et entusiastisk forskningsmiljø der klinisk erfaring har stor betydning. Jeg ville helt klart valgt legeyrket igjen!
Se videointervju her:
http://legeforeningen.no/derfor
