Boken «Samhandling i prehospitalt arbeid» av Halvor Norby er anmeldt i Tidsskriftet nr. 9/2015 (1). Hvordan er det mulig for en lærer i avansert ambulansemedisin med paramedicstudenter fra hele landet å ikke beskrive hva som skjer i praksis? Det er gått seks år siden Nordby, Zakariassen og undertegnede utfordret hverandre vedrørende samhandling i Tidsskriftet på bakgrunn av en studie om ambulansepersonell og legevaktsleger (2). I mellomtiden har Erik Zakariassen publisert sin phD om legevaktlegers deltagelse i akutte oppdrag utenfor sykehus (3) og tematikken er holdt levende i mange sammenhenger.
Den nye Akuttmedisinforskriften (4) krever nå at legevaktlege alarmeres og kan rykke ut umiddelbart. Det ikke tenkt at legen skal jobbe helt alene. I tillegg er kravet om trening i samhandling tatt med videre fra forrige akuttmedisinforskrift. Kommuner og helseforetak skal legge til rette for at de akuttmedisinske tjenestene får trene på samhandling. Forskning fra Nasjonalt kompetansesenter for legevaktmedisin gjort både med utgangspunkt i registreringer fra lokal lege og ambulansepersonell (5) og fra AMK (6), viser at også akuttmedisin er kompleks medisin: mest eldre, fullt bevisste mennesker med mange ulike indremedisinske lidelser. Moderne akuttmedisin krever derfor sammensatt kompetanse og teamarbeid, en type medisin som Primærhelsetjenestemeldingen (7) beskriver at trengs utenfor sykehus.
Når teamledelse, kommunikasjon, rolleforståelse og oppgavefordeling trenes lokalt, får vi tjenester som sammen jobber med å forstå hva som er optimal ressursbruk for sin befolkning. Da vet man bedre når ambulansen kan gjøre jobben nesten alene og på hvilken måte de trenger den brede legekompetansen med i loopen. Da kan man trene på samarbeid med legevaktsykepleiere som skal forberede stabilisering av pasienten på legevakta, og innse når tur innom legevakta blir en forsinkelse. Slik kan man også involvere legevaktsentral og AMK for å bedre informasjonsflyten og varsling, og gi god forvaltning av både kommunale og helseforetakenes ressurser.
Trener tjenestene på samhandling med simulerte eller virkelige pasienter i stedet for med dukker, kan man tenke seg at tilbakemeldingene fra disse i debriefingene gjør samhandlingen enda mer pasientvennlig, brukerorientert og egnet til å bygge opp om de akutt syke og skaddes egne mestringsmekanismer. Disse mulighetene ligger implisitt i forskriftskravet om trening i samhandling. Det synes jeg en lærebok om samhandling må støtte opp om.
