Det er med bekymring og overraskelse jeg leser artikkelen «Gode ansettelsesforhold i sykehus gavner alle» av sentralstyremedlemmene Hamandsen og Christiansen (1).
I teksten heter det: «Hva bør være styrende i en god ansettelsesprosess? Kvalifikasjonsprinsippet skal gjelde, et veiledende prinsipp hvor helseforetakene står nokså fritt til å definere hvilke kvalifikasjoner som er mest ønsket. Hvorvidt dette er arbeidserfaring, forskning, verv eller oppvekststed, er opp til arbeidsgiver å vektlegge.»
Jeg er enig i at det ulovfestede kvalifikasjonsprinsippet gjelder for legeansettelser i sykehus. Det skapes imidlertid et inntrykk av at kvalifikasjonsprinsippet er «veiledende». Dette er misvisende. Kvalifikasjonsprinsippet forplikter arbeidsgiver til å ansette den best kvalifiserte søkeren til stillingen som skal besettes (2). Det er videre begrenset hvilke kvalifikasjoner arbeidsgiver kan søke til en stilling i sykehus, i dette tilfellet til stillinger for turnusleger eller leger i spesialisering. Det er ikke riktig at arbeidsgiver står «nokså fritt» til å definere hvilke kvalifikasjoner som er mest ønsket. Snarere tvert imot krever kvalifikasjonsprinsippet at det gjøres en saklig vurdering av hvilke kompetansekrav og øvrige kvalifikasjoner som kan vektlegges (3). I Juristforbundets drøfting av problemstillingen heter det blant annet at ansettelsesmyndigheten skal foreta en sammenlignende vurdering av samtlige søkeres utdanning, yrkeserfaring og personlige skikkethet for å finne frem til den av søkerne som er best kvalifisert til den konkrete stillingen. Videre er et viktig hensyn bak kvalifikasjonsprinsippet å sikre at forvaltningen rekrutterer de personene som har den beste kompetansen til å løse de oppgavene som skal utføres. Kvalifikasjonsprinsippet har i tillegg en viktig funksjon når det gjelder likebehandling, forutsigbarhet og saklighet i ansettelsesprosessen. Dette er naturlig nok viktig for den enkelte søker, men også for samfunnets tillit til det offentlige.
Det mest oppsiktsvekkende i debattartikkelen (1) er imidlertid at sentralstyremedlemmene Hamandsen og Christiansen trekker inn oppvekststed som et kriterium for ansettelser i sykehus. En slik uttalelse slår bena under det arbeidet vi tillitsvalgte gjør for å sikre rettferdighet og saklighet i ansettelsesprosesser i sykehus. Hvis teksten nok «bærer … preg av Legeforeningens politikk» (som det står under interessekonflikter) må jeg be om en nærmere forklaring fra Legeforeningens ledelse. Det å vektlegge jobbsøkers oppvekststed vil kunne være direkte diskriminerende, og hører ikke hjemme i Legeforeningens verdisyn eller kompetanse, slik jeg kjenner foreningen.
De interesserte anbefales å lese Arve Skjærvøs glimrende masteroppgave fra det juridiske fakultet ved UiO fra 2007 med tittelen «Kvalifikasjonsprinsippet ved tilsettinger i offentlige stillinger» (4).
